På tide å puste med magen

- Nå blir det atomkrig!

Det er november 1980 og Ronald Reagan har akkurat vunnet over sittende president Jimmy Carter. Jeg er 12 år og verden er skremt. På vei inn i klasserommet etter et friminutt faller ordene fra en av min kamerater. Han hadde hørt fra sine foreldre at det å få Reagan i det ovale kontor var ensbetydende med tredje verdenskrig.

Mange i Norge, og resten av verden, var helt overbeviste om det.

Å våkne til nyheten om at Donald Trump ser ut til å bli USA's neste president var sjokkerende, selv om det tidlig i går kom signaler som gikk i den retningen. Et raskt søk i sosiale medier viser at veldig mange akkurat nå er sjokkerte, sinte og redde. Og det er definitivt ikke vanskelig å finne argumenter for å være akkurat det!

Det som har vært en av veldig mange frustrasjoner med Trump i valgkampen har vært at han aldri har fortalt hva han vil gjøre eller hvem han vil omgi seg med eller lytte til. Mantratet har vært: "everything is going to be great, just trust me".

Akkurat nå er det på et rart vis en trøst. Det er jo faktisk en teoretisk mulighet for at han vil omgi seg med noen smarte folk og gjøre noe riktig.

Det er i hvert fall lov å håpe.

Jeg tror ikke Trump innerst inne trodde han ville bli president da han lanserte sitt kandidatur. Kanskje hadde han ikke engang lyst. Han gjorde det litt på faen og tenkte at prosessen uansett vil gjøre merkevaren Trump, som jo er produktet han lever av, mer kjent over hele verden.

Når han nå får overlevert nøklene til verdens mest kjente kontor er han plutselig i en helt annen situasjon. Han har selvsagt et sterkt ønske om å lykkes som president og kunne peke nese til alle de som har dømt ham nord og ned.

Han ønsker å bli gjenvalgt om fire år og han ønsker at kongressen har et flertall som støtter ham. Leverer han ikke, kommer han til å bli dømt meget hardt og ganske raskt være i en situasjon hvor han ikke får gjort noe særlig mer i det hvite hus enn å posere med familien.

Det som er 100 prosent sikkert er at nattens resultat kommer til å føre til store forandringer både hos demokratene og republikanerne. Clinton-æraen er nå definitivt over og ledelsen på republikansk side må gå i seg selv å finne ut hvor det gikk galt. Blant mye mye annet. Det kommer ikke til å bli mindre interessant å følge amerikansk politikk fremover.

Trump er ingen Reagan. Men nå har vi ikke noe annet valg enn å ønske The Donald lykke til.

Kanskje går ikke verden av hengslene selv om det virker slik akkurat nå.

På tide å puste med magen. 

hits