Meningen med bedriftslivet

"What kind of company are we going to be? The kind where everyone has a summer house?"

Mange vil dra kjensel på denne replikkvekslingen i TV-serien Mad Men mellom Don Draper og Roger Sterling. Don filosoferer over hva som er meningen med det hele. For Roger er svaret åpenbart, å tjene meste mulig penger. Dette var midten av 60-tallet. Ville Roger svart det samme i dag?

I novemberutgaven av Harvard Business Review offentliggjøres rangeringen av «The Best-Performing CEOs in the World». Det interessante med årets oversikt er at de for første gang har lagt vekt på noe mer enn avkastningen til investorene. Det teller fortsatt solide 80 prosent, men de øvrige 20 er basert på selskapets ESG-indeks - «Environmental, Social and Governance performance».

Uansett hva man måtte mene om slike rangeringer, og de er åpenbart enkle å kritisere, ligger det en fundamental erkjennelse til grunn når et miljø som Harvard har kommet til at selskapets samfunnsbidrag, ut over å tjene penger, er viktig når man skal vurdere topplederens innsats.

Da er det ikke alene nok å utvikle og kommunisere unike produkter og løsninger, men faktisk å stå for noe som angår mer enn bedriften. Årets vinner, Novo Nordisk med CEO Lars Sørensen i spissen, har en høy ESG-indeks blant annet fordi de tilbyr insulin til sterkt rabatterte priser til utviklingsland, og fordi de har en strengere policy enn loven pålegger dem når det gjelder å teste medisiner på dyr. Novo Nordisk viser tydelige holdninger på viktige samfunnsområder. Mener altså Harvard Business Review.

I stadig større grad blir bedrifter avkrevd et svar på hva som er MENINGEN med dens eksistens. Hvilket bidrag gir den til samfunnet og hva slags arv vil den etterlate? Kunder, ansatte, potensielle ansatte, partnere, myndigheter og interesseorganisasjoner - alle er de blitt mer opptatt av denne dimensjonen. «My only business is business», sier du? Beklager, det holder ikke om du vil ha lojale kunder, de beste partnerne, de smarteste medarbeiderne og myndigheter som sikrer deg stabile og gode rammebetingelser.

Denne meningsdimensjonen skal og må eies og frontes av topplederen. Dette dreier seg ikke om HR-direktørens personlige engasjement for regnskogen eller markedsdirektørens brennende ønske om å bygge skoler i Afrika. Dette er ikke en sum penger man avsetter til gode formål, eller avlat som det også kalles. Dette handler om bedriften, hvordan den opererer og de forretningsmessige beslutningene man tar.

Selv om dette grunnleggende dreier seg om hva bedriften faktisk gjør, er forretningsverdien i svært stor grad knyttet til hvordan man evner å kommunisere dette til interessentene. Få de til å lytte, anerkjenne budskapet og å respondere på det i form av å kjøpe bedriftens produkter, ønske å jobbe der eller ha forståelse for endringer i rammebetingelsene. Det er en anerkjennelse man må gjøre seg fortjent til i en medieverden med enormt støynivå, hyperkort konsentrasjonsevne og en grunnleggende skepsis blant mange til det private næringslivet.

Dette setter åpenbart helt nye krav til topplederkommunikasjonen. At hun er synlig, på de riktige arenaene og med den rette agendaen. At hun fremstår troverdig, profesjonell og relevant.

I dag må topplederne ha en mer helhetlig, langsiktig og tydelig plan for sin synlighet. Det holder ikke bare med en opportunistisk tilnærming hvor man forsøker å komme i media hver gang man har et nytt produkt å selge. Man må utvikle et narrativ, en hovedhistorie, som fungerer både internt og eksternt, og som man evner å kommunisere over tid og i flere kanaler. En hovedhistorie som både tar innover seg hva bedriften gjør for sine kunder og ansatte, men like mye hva bedriften gjør og vil gjøre for samfunnet.

Topplederne, og øvrige ledelse, må legger mer vekt på og å bruke mer tid på kommunikasjon. Det gjelder i dag, og i enda større grad fremover.

What kind of company are you going to be?  

 

Denne sto først på trykk i Kapital nr. 19 - 5. nov 2015

hits