Når toppsjefen plutselig går.


Forrige uke var preget av sjefer som gikk av. Frivillig og ikke fullt som frivillig. Blant annet en helsetopp og noen profilerte næringslivsledere.

En slik plutselig endring på toppen fører umiddelbart til at eiere, ansatte, media og andre etterspør klar og tydelig kommunikasjon. Styreleder forventes å ha svar på meste og utålmodigheten er stor.

En plutselig sjefsavgang har mange likehetstrekk med kriser som brann, ulykke og skandaler. Situasjonen oppstår helt uventet, oppleves ofte som kaotisk og det er mye følelser involvert. En slett krisehåndtering kan sette organisasjonens omdømme på spill.

Den store forskjellen er at man ikke trener på sjefsavganger.

I de aller fleste krisesituasjonene en bedrift kan oppleve har eiere, styret, ledelse og ansatte felles interesse. Det er ingen som ønsker en brann, at en kollega skal bli skadet, eller at det er en alvorlig feil med produktet. Dermed kan man lage beredskapsplaner og gjennomføre kriseøvelser som alle støtter opp om.

Her skiller et plutselig sjefsbytte seg fra andre kriser. Et lederskifte er en krise som noen alltid ønsker. Styret eller sjefen selv. Man har ikke lenger felles interesse, og det er en situasjon det kan være vanskelig å trene på.

Likevel, jeg tror styreledere i store selskaper bør begynne å trene på nettopp dette. Man bør ha tenkt igjennom hva man skal si til hvem, på hvilken måte og i hvilke kanaler. En kortfattet plan som oppdateres ved jevne mellomrom.

Det er en krise når toppsjefen plutselig går. Men det betyr ikke at man ikke kan være forberedt.

 

PS! Jeg har helt bevisst ikke nevnt verken firma- eller personnavn i denne bloggen. Det er fordi jeg ikke på noen måte har til hensikt å evaluere enkelttilfeller. Refleksjonene i denne bloggen er kun på generelt grunnlag.

 

#Omdømme #PR #Krise #Toppleder #Styret #Styreleder

 

hits