Mens vi venter på Tsjernobyl

Du kommer til restauranten hvor flere hundre mennesker sitter og spiser lunsj. Du bestiller det du vil ha på en skjerm ved inngangen og finner et tilfeldig ledig bord hvor du slår deg ned. 10 minutter senere kommer servitøren diskret med maten.

Hvordan var det mulig? Hvordan visste servitøren akkurat hvor du satt?

Velkommen til MyMagic+, et gigantprosjekt fra Walt Disney, hvor en milliard dollar nå investeres i teknologi som gjør det mulig å samle inn og bruke data på helt nye måter. Kjernen er båndet du har rundt håndleddet når du besøker en av temaparkene. Dette båndet bruker du til å bestille, betale og identifisere deg. Og Disney bruker det blant annet for å vite hvem du, hva du kjøper, hva du liker - og hvor du er. Kort fortalt et Big Data prosjekt som opplevelsesindustrien verden over nå følger med argusøyne.

Mange spår at 2014 vil bli preget av diskusjoner om hvor mye informasjon man er villig til å dele med kommersielle aktører, hvem som eier hvilke personlige data og når vi som forbrukere sier at nok er nok. Og analysen kan hende at er riktig. For noen utvalgte miljøer. Men for folk flest? Jeg tviler.

Det har ikke manglet på sterke kritikere av Disneys store prosjekt. At temaparken for eksempel vet hvor du til enhver tid er, minner for mange mer om et fengsel enn en ferieopplevelse. Likevel ser Disney ut til og lykkes. For de vet selvsagt hva de gjør, og de passer på at brukerne av MyMagic+ får eksklusive fordeler i parken. Og er det ikke verdt å oppgi noen private data for å spare noen timer i kø i løpet av dagen? Mange viser i handling at svaret er ja.

Nå om dagen ser jeg at kommersielle aktører strekker seg langt, og passer på, å gi kundene akkurat den lille fordelen som skal til for at kundene blir med på reisen. Selvsagt er det mange som bommer, og da kommer reaksjonene garantert - og det raskt.

Men for at pendelen virkelig skal snu, tror jeg vi trenger vi et datamessig Tsjernobyl. En plutselig og stor katastrofe som viser for alle og enhver hva som kan skje når store mengder private data kommer på avveie. Noen mener sikkert at Snowden-saken har vist dette allerede, men det er forskjell på statshemmeligheter og mine hemmeligheter. Skandalen i USA i fjor hvor data fra en tredjedel av alle kredittkortbrukene kom på avveie, er kanskje det nærmeste vi har vært.

Mens skeptikerne diskuterer, tar de aller fleste for seg av de fordelene de får ved å tillate at bedrifter og organisasjoner vet litt mer om dem. De som håper og tror at folk flest gradvis vil bli mer og mer skeptiske og en dag sier nei takk, vil bli skuffet. Dataskeptikerne har nok ikke noe annet valg enn å vente på Tsjernobyl. I mellomtiden vil alle andre smile og si ja takk.

 

Gambit H+K har ikke noe kundeforhold til selskaper nevnt i denne bloggen

hits