hits

Trump isolerer seg

Det gr ikke helt Trumps vei om dagen. For si det forsiktig. Han tvitrer, tvitrer og tvitrer. Han lokker, truer og ljuger. Men de politiske seirene uteblir.

Jeg frykter at konsekvensen n blir at The Donald isolerer seg enda mer og kun vil omgs mennesker som sier at de elsker han i annenhver setning.

Det er ikke lett flge med p det som skjer i Washington om dagen. Det er s mye, s absurd og s vanskelig forst motivene bak, at man blir matt. Egentlig burde man bare slutte flge med. Det spiller jo ingen rolle hva europeere og andre mener. Men dessverre klarer en del av oss ikke slippe det likevel. Kanskje er det i en grenselst naiv tro p at det en dag skal skje en penbaring.

En av de mer populre selskapslekene for yeblikket er hvem skal ut? Er det justisministeren, er det utenriksministeren, er det stabssjefen eller er det Steve Bannon? Og kommer de i s fall til f fyken, eller velge si opp selv? De eneste som virker fullstendig fredet er familien.

Den seneste som forsvant var pressesjefen og fungerende kommunikasjonsdirektr Sean Spicer. Han etterlater seg ikke s mye mer enn ha vrt kilden til god satire. De siste mnedene fikk han s mye tyn fra Trump for jobben han gjorde at Spicer innfrte kameraforbud p de daglige pressebriefene slik at presidenten, som er glad i se p TV, ikke skulle ha mulighet til se hvordan Spicer hndterte de vanskelige sprsmlene.  Ganske spesielt kan man hevde.

Like interessant som hvem som skal ut, er likevel hvem Trump velger erstatte dem med.

Da Trump satte sammen sitt kjerneteam besto det i hovedsak av familie, folk han kjenner fra nringsliv og media, og strre og mindre tungvektere fra det republikanske partiapparatet. Mange han kjente godt og mange som han ikke kjente, men ble anbefalt ta med.

Jeg skal ikke insistere p at det er et mnster. Men jeg synes det er interessant at de som er ute og som det spekuleres i vre p vei ut, som justisministeren og stabssjefen i tillegg til den nevnte Spicer, alle kommer fra partiapparatet. Det er mennesker som trkket rundt p cocktailselskapene i Washington i en rrekke og som kjenner det politiske spillet. Mennesker som nok har minst likte mye lojalitet til partiet som til Trump personlig.

Trump hater tape og nr seirene n uteblir forstr nok ikke Trump hva han skal med erfarne partitopper i sin administrasjon s lenge de ikke kan overbevise partiet stemme slik Trump vil. Da vil Trump mye heller ha venner og bekjente som forsvarer han i tykt og tynt, som gjr seg godt p TV og som aldri legger skjul p at de er BIG FANS OF THE PRESIDENT.

Det ferskeste eksemplet er Spicers etterflger, Anthony Scaramucci. Den nye kommunikasjonsdirektren er en finansmann fra New York, veltalende og pen i tyet, og evnet si I love him om Trump fire ganger i lpet av sin frste opptreden fra det hvite hus. Det er slike gutter Trump liker. At Scaramucci egentlig ikke har noen vesentlig erfaring hverken fra kommunikasjon eller politikk er underordnet. Han tilfredsstiller det viktigste ansettelseskriteriet, han fremstr som blodfan!

Jeg tror vi vil se mer av dette etter hvert som det blir nye utskiftninger i staben rundt presidenten. Trump nekter innse at han selv er den viktigste grunnen til at situasjonen er som den er, og da vil han ikke ha folk rundt seg som hinter til at han kanskje br legge om stilen. Trump vil ha folk som lar Trump vre Trump, som Scaramucci sa det.

Dersom min analyse skulle vre riktig, vil vi se en president som blir stadig mer isolert i det hvite hus. En president som ikke fr de rlige rdene han trenger. En president som vil legge all skyld p de andre for at ting ikke fungerer.

Det er i s fall svrt drlige nyheter, og vil ikke redde hverken Trump eller det politiske systemet i USA. Det betyr bare at stynivet ker ytterligere, men at enda mindre skjer.

Jeg krysser fingrene for at jeg tar feil. Det siste verden trenger n er en president som isolerer seg bak en mur av familie og fans.

 

Bruk mindre tid p gjre narr av Trump

Mandatory Credit: Photo by Gutschalk Thorsten/action p/REX/Shutterstock (8847934e)
Donald Trump
G7 summit of State and/or Government, Taormina, Italy - 27 May 2017

Den som forsker holde seg oppdatert p hva Donald Trump holder p gjennom media, mter en jevn strm av saker som best kan kategoriseres som underholdning.

Selvsagt er det gy nr han gir folk et hndtrykk som kan medfre nakkesleng, nr han bryter seg vei blant statsledere og nr paven ved hans side virker like utilpass som en konfirmant ved alteret. Kjempegy er det nr verdens mektigste person, som skryter av at han ta kvinner hvor som helst, ikke fr lov til holde hustruens hnd. For nevne noe.

Jo da, han kan lage overskriver denne The Donald. Og p den nylige avsluttede utenlandsturen har det ikke gtt en dag uten noe le, bli forbannet eller forundres over. Mediene gasser seg og det er hytrykk p sosiale medier.

Problemet er bare at vi i vr iver etter f bekreftet at mannen er et selvsentrert fjols, blander underholdning og det som faktisk er viktig.

Denne uken har det i hvert fall skjedd viktige ting som jeg frykter drukner litt i alt tant og fjas.

Jeg er ikke 100 prosent sikker p at Trump selv forstr det, men jeg er overbevist om at de nylig avsluttede NATO og G7 mtene faktisk har forandret verden. Nr Tysklands Angela Merkel sier at det kan vre vanskelige tider i vente der gamle allianser ikke kan tas for gitt, s er det meget dramatisk.

Merkel, i motsetning til Trump, sier ikke ting for skape overskrifter eller for sette seg selv i sentrum. Det hun de facto helt nkternt sier er at hun ikke er sikker p at USA vil stille raskt og helhjertet dersom et annet NATO-land blir angrepet. Skulle det vre en riktig analyse er det bare for Putin sprette champagnen. Og for vrige NATO-land lage en plan B. Eller til og med en ny plan A.

P en mte har ikke Trump ftt p plass noe som helst s langt annet enn en konservativ hyesterettsdommer. Obamacare bestr, utfallet av budsjettforhandlingene kjenner ingen, muren er langt unna og et stort samferdselslfte virker fjernt. Over det hele svever hans og stabens forhold til Russland og mange advokater er p saken p begge sider. Trump fr ingen arbeidsro med det frste til gjennomfre politikken sin.

Men ser man p det med andre briller, er det ingen tvil om at Trump setter spor. Rett og slett fordi ord faktisk betyr noe nr man er verdens mektigste person. Det har vi sett veldig tydelig de siste dagene.

Dersom man er opprrt over det Trump sier og gjr, tror jeg det er viktig at vi begynner skille snrr og barter. Bruke mindre energi p gjre narr av ham og langt mer energi p de politiske konsekvensene av det han holder p med.

Det er lett tenke p Trump som underholdning. Men han er dessverre langt mer enn underholdning.

Det er p tide bruke mindre tid p gjre narr av Donald Trump.

Det er ikke bare medienes ansvar. Hver og en har et ansvar i det vi liker, deler og kommenterer p sosiale medier.

 

 

Photo by Gutschalk Thorsten/action p/REX/Shutterstock

 

Tar demokratene over i Det hvite hus?

Det er ikke noe nytt at det er harde maktkamper i Det hvite hus. Eller at mennesker m jobbe sammen for presidenten selv om de ikke tler trynet p hverandre. Abraham Lincoln ble kjent for bevisst ha et rivaliserende team rundt seg. Obama opererte p samme mte, og mente det var viktig for sikre at alle sider av en sak ble belyst.

Det vi n ser er likevel annerledes. Ikke minst fordi de endelse lekkasjene som kommer fra Trumps team gjr at omverdenen kan flge bataljene lpende. Nr de etablerte mediene omtaler konfliktene henviser de ikke til et par anonyme kilder, men gjerne til 15- 20 personer de har snakket med som kan bekrefte historien. Trumps stab str nrmest i k for tipse journalistene om det som skjer.

Det er flere ulike flyer og grupperinger i Trumps team, men den viktigste kampen str n mellom svigersnn og rdgiver Jared Kushner og sjefsstrateg Steve Bannon.

Kushner er en hflig, velutdannet og steinrik fyr fra New York. Han er gift med Trumps datter Ivanka og har over tid blitt en lojal og viktig rdgiver for presidenten. Kanskje den aller viktigste.

Jared Kushner er ingen rabiat, hyreorientert ideolog. Jeg tr vedde p at hver gang han har tatt kjernevelgerne til Trump i hnden, bader han lanken i antibac fr han springer tilbake til luksushotellet for nyte et glass Bordeaux med sine bereiste venner. Han har forretningsinteresser over hele verden og nsker garantert ikke noen handelskrig mellom USA og andre stormakter.

Han har sagt han beundrer Franklin D. Roosevelt og har et bilde av John F. Kennedy p kontoret. Det er f som betviler at Kushner har stemt p demokratene oftere enn p republikanerne.

Og Kushner er ikke alene med sitt politiske ststed. I tillegg til sin kone, som n har ftt eget kontor i det hvite hus, er ogs to sentrale rdgivere med bakgrunn fra Goldman Sachs, Gary Cohn og Dina Powell, p Kushner side. De er globalister, som motstanderne foraktelig kaller dem. De str for det motsatte av "America First".

Nr de mer hyreorienterte i Det hvite hus sender sms til hverandre og omtaler Gary Cohn, gjr det det ikke med navn men med en emoji av jordkloden. Litt gy da.

P motsatt side av bokseringen str Steve Bannon. En supersmart mann med grandiose ideer. P hans mest maniske dager sier han at han vil rive ned hele statsapparatet for s bygge det opp igjen. Han har vrt viktig for Trump og hjulpet The Donald med n den store gruppen desillusjonerte velger som forlanger noe langt mer enn kosmetiske forandringer i Washington.

De siste ukene er det ingen tvil om at Kushners innflytelse har kt blant annet p bekostning av Bannon. For de som ser etter slik har det vrt mange sm bevis. Blant annet at Kushner hadde en langt mer prominent plass rundt middagsbordet da Kinas president nylig stakk innom for f servert litt meget ordinr vin av avholdsmannen Trump.

Men det ble helt penbart denne uken da Trump distanserte seg fra Bannon og ba han fikse relasjonen til svigersnnen. Ellers truet Trump med selv lage orden i sysakene. Hva n enn det betyr.

De som er opptatt av politikken mer enn av maktkampen vil hevde at det ikke er et spor av Kushners antatte tenkning i noe av det Trump s langt har ftt gjennomfrt. Det lukter Bannon lang vei.

Men n str store politiske slag for dren, blant annet skattereformen og en stor satsing p samferdsel. Og kanskje en omkamp p helsereformen. Da m Trump danne en strre koalisjon i kongressen enn han fikk til da han floppet i forsket p fjerne Obamacare.

S tar demokratene over i det hvite hus? Vel, med Trump vet man aldri helt hva som kan komme til skje. Mannen har jo til og med blitt fan av NATO.

Men bli ikke overrasket om Bannon forsvinner ut og Trump beveger seg mot sentrum.

Og det er vel ikke det verste sett med norske yne?

Trump i trbbel

N er det kun 36 prosent av amerikanerne som synes Donald Trump gjr en god jobb. Det er veldig lavt. Med et par unntak har riktignok alle presidenter etter 2. verdenskrig i sine svarteste stunder vrt p 30-tallet, men aldri s tidlig i presidentperioden. Det historiske gjennomsnittet er over 60 prosent "approval rating" etter noen f mneder i det ovale kontoret.

Trump er penbart i trbbel.

Det strste nederlaget s langt kom i forrige uke. Da ble republikanerne, som alts har flertall bde i representantenes hus og senatet, tvunget til trekke den planlagte avstemningen for den nye helsereformen som etter planen skulle erstatte Obamacare.

Rett og slett fordi et antall av republikanerne nektet stemme for forslaget fra Trump.

Det er spektakulrt at republikanerne, som n har mast i syv lange r om at de skal erstatte Obamas helselov med noe langt bedre, virker s uforberedte nr de endelig fr muligheten. sitte foran TV-skjermen fredag kveld og flge dette live var for meg som en god, men p et vis lite troverdig episode av Netflix-serien "House of Cards". Det kommer til bli skrevet bker om dramaet som garantert utspilte seg bak lukkede drer i kongressen og i det hvite hus disse timene.

For de mange nordmenn og andre som misliker Trump er det lett gasse seg i skadefryd. The Donald, som har presentert seg som "forhandleren", "avtalemakeren" og forfatteren av boken "The Art of the Deal" klarte ikke engang samle sine egne. Ha, ha, ha!

De kanskje tre mest interessante observasjonene ta med seg for oss som ser dette p avstand er for det frste at republikanerne er veldig splittet og at frontene er steile. Fremover m kanskje Trump strekke ut en hnd til moderate demokrater for f det ndvendige flertallet.

For det andre er det helt penbart at samarbeidsklimaet i det hvite hus ikke er det beste. Lekkasjer viser at maktkampene er harde og at mange som trenger samarbeide, hater hverandre. Og tilsynelatende hater de hverandre stadig mer. Ikke bra.

Det tredje, som kanskje ikke er noen overraskelse, er at Trump kjeder seg nr de politiske detaljene skal diskuteres. Han snakker i store linjer og forventer at andre lser detaljene mens han selv tar seg en runde golf. Det gjr ham til en mindre effektiv salgsmann av egen politikk til kongressmedlemmene. Rett og slett fordi han ikke har et tilstrekkelig godt svar nr han blir utfordret p teknikaliteter og spissfindigheter som politikk er s mye mer fylt av enn folk flest er klar over.

Det er likevel alt for tidlig avskrive Donald Trump. Virkelig ALT for tidlig.

Han viste i nominasjonskampen at han lrer raskt og har evnen til justere seg nr han m. Det kommer han til vise fremover ogs, selv om han de neste ukene m bruke tiden p brannslukking og en evaluering av hvordan han drifter det hvite hus.

Ingen blir overrasket om en eller flere av de sentrale rdgiverne blir vingeklippet eller erstattet. Det er tross alt begrenset hvor mange store egoer i fri dressur han kan omgi seg med.

Det er ogs viktig huske at Trump ikke er noen ideolog. For ham er det ikke noe nederlag samarbeide med de moderate demokratene om det er det som skal til. Jeg tror ogs han er ganske fleksibel nr det gjelder politikken. Han kan godt justere seg litt s lenge han kan selge det som en seier. Og det er i hvert fall en gren han behersker til fingerspissene.

Trump er i trbbel. Men han har fortsatt godt med tid til komme tilbake.  

Vi har nok enda noen tusen twitter-meldinger i vente fr endelig dom kan felles.

 

Endelig er Trump igang



Verdens yne er rettet mot Washington. Donald Trump er innsatt som USAs 45 president. Kommentarene er mange, og flelsene spenner over hele skalaen fra frykt og sinne til intens glede. Mange er avventende og lurer p hva som n egentlig kommer til skje.

For de av oss som er interessert i amerikansk politikk, og ikke bare det politiske spillet, har de siste mnedene vrt frustrerende. Rett og slett fordi det har vrt vanskelig f ye p politikken til Trump. Joda, han har kommet med flere veldig konkrete utspill i valgkampen, men de fleste av disse er enten juridisk umulige (deportere millioner av innvandrere), ekstremt dyre (bygge en mur som fr den kinesiske til fremst som puslete) eller uten reell substans (erstatte Obamacare).

At mange av forslagene ogs har blitt skutt ned av hans viktigste ministre under de obligatoriske senatshringene underbygger at ikke alt kanskje har vrt like gjennomtenkt. Eller, mer korrekt. Det har vrt veldig gjennomtenkt, men da kun som grep for vinne valget. Og siden Trump ikke er en tradisjonell republikaner, er det ikke noen srlig ideologi kunne bruke som rettesnor i analysene heller.

Nr Utenriksminister Brge Brende fredag sier at "den nrmeste tiden vil gi et klarere inntrykk av hvilken politikk som utmeisles" viser det med all tydelighet at ogs vre toppdiplomater sliter med forutsi hva som kommer. Selv om de garantert ikke har gjort annet enn forske forst Trump de siste mnedene, og brukt alle tilgjengelige kanaler for skaffe seg innsikt.

Det eneste vi vet er at Trump har en svrt aggressiv stil, har et avslappet forhold til fakta og at han uten skrupler setter grupper opp mot hverandre hvis han mener det er i egen interesse. Talen fredag var intet unntak. Dessverre.

Derfor er jeg glad for at Trump endelig har tatt med sin velkledde og logrende familie og flyttet inn i det hvite hus.

Ikke misforst, jeg er ingen Trump-fan. Jeg er ikke i festhumr.

Likevel, endelig m Trump og hans team, faktisk begynne levere konkret politikk. One-liners m erstattes med mysommelige politiske prosesser og beslutninger det er mulig forholde seg til. Det holder ikke lenger si at han skal bygge den vakreste muren verden har sett. N m han si om han skal gjre det, hvordan den skal se ut, hvordan det skal finansieres, nr den skal st klar etc. etc. Og det p hundrevis, for ikke si tusenvis, av politikkomrder.

Det skal bli enormt befriende! Og s kan vi kanskje begynne snakke om politikk igjen. Det er lov hpe.

Endelig er Trump igang! 

 

P tide puste med magen

- N blir det atomkrig!

Det er november 1980 og Ronald Reagan har akkurat vunnet over sittende president Jimmy Carter. Jeg er 12 r og verden er skremt. P vei inn i klasserommet etter et friminutt faller ordene fra en av min kamerater. Han hadde hrt fra sine foreldre at det f Reagan i det ovale kontor var ensbetydende med tredje verdenskrig.

Mange i Norge, og resten av verden, var helt overbeviste om det.

vkne til nyheten om at Donald Trump ser ut til bli USA's neste president var sjokkerende, selv om det tidlig i gr kom signaler som gikk i den retningen. Et raskt sk i sosiale medier viser at veldig mange akkurat n er sjokkerte, sinte og redde. Og det er definitivt ikke vanskelig finne argumenter for vre akkurat det!

Det som har vrt en av veldig mange frustrasjoner med Trump i valgkampen har vrt at han aldri har fortalt hva han vil gjre eller hvem han vil omgi seg med eller lytte til. Mantratet har vrt: "everything is going to be great, just trust me".

Akkurat n er det p et rart vis en trst. Det er jo faktisk en teoretisk mulighet for at han vil omgi seg med noen smarte folk og gjre noe riktig.

Det er i hvert fall lov hpe.

Jeg tror ikke Trump innerst inne trodde han ville bli president da han lanserte sitt kandidatur. Kanskje hadde han ikke engang lyst. Han gjorde det litt p faen og tenkte at prosessen uansett vil gjre merkevaren Trump, som jo er produktet han lever av, mer kjent over hele verden.

Nr han n fr overlevert nklene til verdens mest kjente kontor er han plutselig i en helt annen situasjon. Han har selvsagt et sterkt nske om lykkes som president og kunne peke nese til alle de som har dmt ham nord og ned.

Han nsker bli gjenvalgt om fire r og han nsker at kongressen har et flertall som sttter ham. Leverer han ikke, kommer han til bli dmt meget hardt og ganske raskt vre i en situasjon hvor han ikke fr gjort noe srlig mer i det hvite hus enn posere med familien.

Det som er 100 prosent sikkert er at nattens resultat kommer til fre til store forandringer bde hos demokratene og republikanerne. Clinton-raen er n definitivt over og ledelsen p republikansk side m g i seg selv finne ut hvor det gikk galt. Blant mye mye annet. Det kommer ikke til bli mindre interessant flge amerikansk politikk fremover.

Trump er ingen Reagan. Men n har vi ikke noe annet valg enn nske The Donald lykke til.

Kanskje gr ikke verden av hengslene selv om det virker slik akkurat n.

P tide puste med magen. 

Jeg orker ikke en analyse til

Jeg sitter i glasshus og burde holdt kjeft. Jeg vet det. Men det holder n. Det holder s til de grader.

rets utgave av kampen for det hvite hus er av det bisarre slaget. Jeg skal ikke pst at det er den mest skitne i historien, det har vrt noen slik gjennom tidene, men definitivt den styggeste i moderne tid.

Veldig mange nordmenn flger, snakker om og kommenterer den amerikanske valgkampen. Spydige tunger har sgar psttt at det er blitt en hel liten industri av folk som lever av kommentere en valgkamp som er langt borte og som ndvendigvis ikke har s stor innvirkning p hverdagen til nordmenn flest. Tross alt. Men mener gjr vi og gy er det.

Men n m vi slutte analysere. Rett og slett fordi det ikke er mulig. Man kan kalle seg USA-kjenner s mye man vil, men faktum er at dette valget ikke flger noen som helst standarder. De vanlige analyseverktyene er ubrukelige, og historien kan ikke fortelle oss noe av verdi.

Om du lurer p om det er Clinton eller Trump som stikker av med seieren om en uke, kan du like gjerne sl kron eller mynt som lese hva en ekspert mener. sl kron eller mynt har i tillegg den fordelen at det gr raskere.

Jeg kjenner jeg n burde skrevet noen ord om at Clintons ledelse har skrumpet inn etter at hennes energiske e-post vaner igjen er p agendaen. At Trump faktisk kan vinne. At de begge lider under at veldig mange synes de er ufordragelige mennesker. At alt n dreier seg om hvem som best mobiliserer sine sympatisrer til faktisk g og stemme.

Det kunne jeg skrevet mye og lenge om. Jeg kunne ramset opp de viktigste vippestatene, sltt leseren i hode med meningsmlinger og jeg kunne skrytt p meg kunnskap om tidligere valgkamper. Det er jo det man gjr nr man er en ekspert.

Men faktum er at det ikke har noen verdi utover at noen kanskje kunne funnet det underholdene.

Fordi det er ren spekulasjon.

Det som er reelt er at dette kan blir en utrolig jevn batalje. Men like gjerne kan det ende med at Clinton vinner ganske overlegent. Eller at Clinton-raen avsluttes med et valgresultat s skuffende at det demokratiske partiet m bygge seg opp p nytt.

Ingen vet. Ingen har filla peiling akkurat n. Selv har jeg mest lyst til g og legge meg og st opp nr valgresultatet er klart.  

Men det gr ikke. Til det er dette valget alt for spennende selvsagt. Og noen m jo skrive om det.

Som sagt, jeg sitter i glasshus. Jeg vet det holder med analyser n. Det er mer enn nok allerede.

Men jeg klarer ikke la vre!

Kvinnen Trump ikke vger rre



Valgkampen har i det siste, som vanlig, handlet mest om Trump. Nylig har gamle opptak fortalte oss noe vi har visst veldig lenge. Donald Trump ser p seg selv som guds gave til kvinnen. De kvinnene innenfor hans radius som ikke har forsttt det, lever i konstant fare for f en hnd bde her og der. Selv hevder han at ingen mann har strre respekt for kvinner enn han selv. Han om det.

Trump skryter gjerne av sin strategi som "counterpuncher", en som alltid slr umiddelbart tilbake nr noen prver seg. Og alltid litt hardere. Listen over politikere, journalister og andre som har ftt kjenne Trumps vrede er lang. Og det spiller ingen rolle om utfordreren er kjent eller ukjent, viktig eller uviktig, demokrat eller republikaner, alle skal merke at man ikke pirker borti Trump uten f en nesestyver tilbake.

Men det er en kvinne Trump ikke har vget rre. Selv om hun n har gitt ham et presist verbalt spark i genitaliene.

Michelle Obama.

FLOTUS, First Lady of the United States, har tlmodig og klokt bygget seg en plattform for de sakene som hun brenner for. Innenfor rammen av det som er mulig for presidentens kone. Utdanning er en av Michelle Obamas mange hjertesaker sammen med kampen for bedre ernring og mot overvekt hos barn.

Over tid har hun ogs vokst som taler, og mange mener at hennes tale var den aller beste p demokratenes landsmte i sommer. Hun har en annen talestil enn sin mann. Mer direkte, men p mange mter like effektiv. Og hun leverer med en oppriktighet som f evner.

Sist torsdag tok hun i en tale et kraftfullt oppgjr med Donald Trump. Hun nevnte ikke hans navn en eneste gang, men ingen tvilte p hvem hun snakket om da hun blant annet sa: "A candidate for president of the United States has bragged about sexually assaulting women. Let's be very clear: Strong men, strong men - men who are truly role models - don't need to put down women to make themselves to feel powerful."

Hadde dette vrt omtrent hvem som helst andre enn Michelle Obama, hadde Trump spydd eder og galle p Twitter og ethvert talkshow han tok seg tid til delta p.

Men n holder han klokelig kjeft.

Grunnen er at Michelle Obama evnet lfte dette ut av politikken. Hun gjorde det til noe personlig, hun snakket som mor og kvinne. Hun artikulerte det slik at det traff kvinner (og menn) p tvers av partilinjene. Det er briljant retorikk, og fordi det er det fremstr 100 prosent ekteflt, blir det vanskelig angripe. Og med den standingen hun n har blant amerikanerne, med en "approval rating" p solide 64 prosent, blir det tilnrmet umulig.

Men Trump kommer ikke til flge Michelle Obamas rd om dempe seg. Tvert imot tror jeg. Det er n f dager til valget og Trump er p defensiven p meningsmlingene. Han kommer nok bare til spytte i alle retninger, og ikke minst fortsette hamre ls p Hillary Clinton som en korrupt, skruppells og komplett udugelig kandidat.

Godt det snart er over egentlig.

 

 

 

Flg min kanal om norsk og amerikansk politikk, House of Simen, p YouTube og Facebook:

https://www.youtube.com/channel/UCjWRj3mmOU9m0xbXN6sTnCQ
www.facebook.com/houseofsimen

Mandag avgjres presidentkampen

Mandag kveld amerikansk tid braker Hillary Clinton og Donald Trump sammen p scenen. Det er klart for den frste debatten. Alt tyder p at det kommer til bli den mest sette politiske debatten noen sinne. Rekorden er fra 1980, da 80,6 millioner fulgte debatten mellom Jimmy Carter og Ronald Reagan.

Selv om forskerne er uenige om hvor viktige disse debattene er for det endelige utfallet, forbereder kandidatene, og store deler av media, seg som om det str om liv og dd.

Det er ingen tvil om at debatten denne gangen er viktigst for Clinton. Det er henne det stilles hyest forventninger til. Dette er hennes mulighet til vise for alle og enhver at hun har den kunnskapen og erfaringen som Trump mangler. Hun er ogs en langt mer erfaren debattant, og det forventes det at hun kan bruke til sin fordel.

De tre valgte temaene for debatten er America's Direction, Achieving Prosperity og Securing America. Men kandidatene denne gangen forbereder seg nok ikke s mye p politikken som man ellers pleier.

Ganske enkelt fordi begge kommer til ha som strategi forske f den andre ut av fatning. F den andre til bli irritert, miste hodet et lite sekund og si noe minneverdig, men ikke ndvendigvis klokt.

Trump kommer til male p med at Clintons politiske karriere har vrt en vandrende katastrofe, at hun ikke er til stole p og at hun har brukt posisjonene til berike The Clinton Foundation.

Clinton kommer til vise til at Trump p ingen mte er noen vellykket forretningsmann, at han egentlig ikke har noe politisk program og at han er langt mer opptatt av seg selv enn det folket han nsker representere.

Debatten kommer nok til bli underholdende, men jeg er usikker p mye velgerne egentlig kommer til lre om kandidatenes politikk. Dette blir en kamp om hvem som har de beste svarene p de mange personlige anklagene de kommer til slynge mot hverandre. Det kommer ikke til bli vakkert og kommer neppe til bidra til at amerikanere flest fr strre tillit til sitt politiske system.

Likevel kan debatten representere begynnelsen til slutten for en av kandidatene. Clinton m overbevise politisk og retorisk for stoppe den positive trenden Trump har hatt de siste ukene. Trump m vise antydninger til statsmannstakter for f flere moderate republikanske velgere over p sin side.

Kanskje avgjres presidentkampen mandag kveld.

Det som er helt sikkert er at det ikke kommer til bli kjedelig.

 

Interessert i norsk og amerikansk politikk? Flg ogs min nystartede YouTube-kanal "HouseOfSimen"

 

 

3 + 1 grunner til at jeg n blir en Vlogger



Jeg har lykkes ganske godt som blogger. OK, det m vre lov komme med litt selvskryt i en sdan stund. Man kommer liksom ingen vei som blogger om man sitter med hendene i lua.

Mitt absolutt viktigste suksesskriterium er et nrt og godt samarbeid med Nettavisen. Alle mine innlegg om den amerikanske presidentvalgkampen har vrt p forsiden av Nettavisen og hver seg hatt mellom 3 000 og 15 000 lesere. Som min datter Louise ville sagt det: det er kult!

Og n har jeg alts bestemt meg for ta det til neste niv og bli en videoblogger. Det kan selvsagt bli en gigantisk flopp, men man kan ikke la seg styre av frykten for feile.

Her er hvorfor jeg kanskje kan f noen seere, tross alt:

  1. Video er fremtiden

Man fremstr neppe som noe orakel nr pstr at video er fremtiden. Det er drevet av oss som konsumenter, men ogs av gigantene Facebook, Google og andre.

Financial Times rapporterte 30. juli flgende fra Facebook?s kvartalspresentasjon: Mr. Zuckerberg said this week that Facebook was remaking all its apps and services with video in mind, and suggested that in about five years video may be the main way users want to communicate, socialise and be entertained.? Noen vil sikkert sp at det vil g raskere enn fem r.

P YouTube i dag er det grovt tre kategorier som lykkes med egne kanaler: gamere, artister og komikere. Hovedmlgruppen er i alderen 16-25 r. 

Jeg er helt overbevist om at det kommer til forandre seg og at flere kategorier og flere mlgrupper vil komme til. Jeg er nok litt tidlig ute, men det gir meg ro til prve og feile litt. Det kommer garantert til bli mye feiling.

  1. Tradisjonelle medier prioriterer ikke politikk

Norske medier str midt i en enorm omstilling og m kutte kostnader i et tempo og et omfang som ryster i grunnvollene. Dette rammer ogs, i noen tilfeller srlig, de politiske avdelingene. Stadig frre holder seg n med journalister som lpende kan flge det indre livet i regjeringen og p stortinget. Det blir for dyrt og politikk er sjelden noen klikkvinner. P TV er det nesten ingen politiske debattprogrammer igjen.

Dette pner for andre som finner nye mter dekke politikk p. Fordi politikerne fr frre muligheter til synlighet i tradisjonelle medier, tror jeg ogs de vil vre nysgjerrige p slike som meg.

  1. M finne nye mter kommunisere politikk p

Mitt konsept heter House of Simen - Politikk p 7 minutter. Her ligger det flere lfter til seerne. Blant annet at gjestene kommer hjem til meg, og at ingen av programmene skal overstige 7 minutter. Gjerne kortere, men aldri lengre. Syv minutter er leeeenge.

Det er heller ikke tilfeldig at jeg har med navnet mitt. Dette blir en viderefrelse av bloggen. Jeg skal ikke leke journalist med alt det medfrer. Jeg er mitt tabloide jeg, har mine meninger og kommer til ta opp temaer som opptar meg. Akkurat som p dagens blogg. 

MEN skal jeg lykkes m jeg utnytte mulighetene som video gir. se en person snakke inn i en skjerm er i utgangspunktet K J E D E L I G. Jeg har mange tanker om hvordan man kan visualisere politikk p mter du ikke ser p TV i dag uten at det blir teit. Dette skal vre en politisk kanal, ikke et underholdningsprogram med politikere.

Det er ogs viktig for meg at politikerne skal vite at dette handler om diskutere politikk p en tydelig og lettfattelig, men likevel grundig mte. Med glimt i yet selvsagt. Jeg kommer til forske forst folk, ikke ta dem.

Ogs har jeg lyst til se om jeg kan f det til

Jada, det ligger ogs en lyst til f det til selvsagt. Det er mange som har bedre forutsetninger enn meg for lykkes med dette, men med hardt og tlmodig arbeid kan man komme langt.

Tanken har modnet over et par r. Siden jeg ikke fr det ut av hodet har jeg ikke noe annet valg enn gjre et forsk.

Allerede n kan du flge #houseofsimen p Facebook, Twitter, Instagram og Snapchat. Og det du s helt verst var min blodferske logo.

Send meg forslag p hvem jeg br invitere og hvilke saker jeg br ta opp.

Kjr debatt!

Det er i ferd med glippe for Hillary

Presidentkandidater fr ofte et byks p meningsmlingene umiddelbart etter sitt eget konvent. Slik sett er det ingen stor overraskelse at Donald Trump kan sl i bordet med rekordoppslutning akkurat n.  Likevel, om man graver seg litt ned i tallene, er det ingen tvil om at Trump virkelig er i ferd med feste grepet.

Kort sagt, republikanernes konvent i Cleveland forrige uke var en suksess for Trump. Srlig har Trump styrket seg blant uavhengig velgere. I flge CNN sier 43 prosent av disse independents at det n er mer sannsynlig at de vil stemme p Trump. Han har ogs styrket seg ytterligere i sin kjernemlgruppe, hvite velgere med lite eller ingen videregende utdannelse. Hele 62 prosent av disse sttter n Trump. Fr konventet var det 51 prosent.  

Selv Trumps kone, som holdt en tale som kun vil bli husket for at den inneholdt formuleringer som hun hadde rappet, har gjort et voldsomt hopp. 43 prosent sier n at de har et godt inntrykk av henne, opp fra 27 prosent.

Alle piler peker riktig vei for tiden.

Denne uken er det Hillary Clintons tur nr demokratene holder sitt konvent i Philadelphia. Hun sliter. Big Time.

Formidable 68 prosent av amerikanske velgere er n enige i at Clinton is not honest and trustworthy. I flge CNN har andelen som ikke stoler p henne aldri vrt strre.

P papiret er Clinton kanskje den mest kvalifiserte presidentkandidaten noen gang. Men det hjelper jo ikke nr folk ikke stoler p deg.

I tillegg har hun et annet problem. Hun driver en moderne, massiv og velorganisert valgkamp. Samtidig fremstr den p et vis ganske tradisjonell, selv om Trump med all mulig tydelighet viser at det er det utradisjonelle som er p moten i r.  

De politiske tyngdelovene er for yeblikket opphevet, men Clinton durer p som hun alltid har gjort.

Jeg tror det er p tide at Clinton overrasker, og da mener jeg ikke med en ny skandale. De har hun nok av. Jeg mener at hun overrasker med utspill, angrep eller politiske forslag som bryter med det forventede. Noe som gjr henne mindre forutsigbar og sledes langt farligere for Trump.

Amerikanske velgere kjenner Hillary og vet hva hun str for p godt og vondt. De vet hun er erfaren, hardtarbeidende og at hun, i motsetning til Trump, setter seg inn i sakene fr hun konkluderer. N tror jeg de nsker se en ny side av henne. Et tydelig signal som viser velgerne at hun har forsttt at mange er sinte p og frustrerte over p den politiske eliten i Washington.

Denne uken er hennes store mulighet til nettopp det.

Ellers blir det Trump-bonanza.

Det haster n. Det er i ferd med glippe for Hillary.

Er Trump republikanernes redning?

I dag starter det republikanske konventet i Cleveland. Donald Trump skal krones som republikanernes presidentkandidat. Det blir garantert et politisk show av de sjeldne med et presseoppbud uten sidestykke.

Sammen med visepresidentkandidat Mike Pence skal han fronte partiet som tradisjonelt snakker varmt om gud, familien og hver mann sin egen revolver.

Trump har ftt et rikt utvalg diagnoser siden han lanserte sitt kandidatur. Mange i retning av at han er en selvdiggende grning med tynn hud og et ordforrd som en 10-ring. For de som sttter Trump er han den vellykkede forretningsmannen som de hper kan gjre vei i vellinga og endelig f tatt et oppgjr med den etablerte politiske eliten i Washington. Ja, og s f bygget den muren da. Fortere enn svint.

Uavhengig av om The Donald blir president eller ikke, og jeg hper ikke, kan han vre mannen som redder det republikanske partiet.

Her er hvordan.

Det republikanske partiet har blitt srere de siste 10 rene. Srlig den skalte teaparty-bevegelsen har bidratt til det. Ideologisk renhet langt til hyre for midten har gradvis blitt viktigere enn faktisk f til noe. ske felles politiske lsninger med demokratene, som the Grand Old Party tradisjonelt har vrt pne for, er n like aktuelt som inng et pakt med satan.

P den mten har partiet sttt fra seg konservative velgere som er opptatt av noe mer enn grunnloven, abortmotstand og vpen. Mange er ogs veldig trtte av det uendelige maset om at staten nesten alltid hevdes vre roten til folks problemer.

Ovennevnte er selvsagt ikke eneste grunn, men faktum er at partitilhrigheten i USA sannsynligvis aldri har vrt svakere. 39 prosent definerer n seg selv som uavhengige, og sledes pne for lytte til begge partiene fr de bestemmer seg. Dette er den hyeste andelen Independents Pew Research har registrert siden de startet disse mlingene for 75 r siden.

Og det er her Trump kommer inn. Trump er ingen ideolog og som newyorkere flest lever han nok fint med homofili, abort og noen begrensninger i vpentilgangen. Det viser uttalelser han kom med fr han ble kandidat. Selv om han n selvsagt har falt ned p rett side i de sprsmlene, ettertrykkelig bekreftet gjennom valget av Pence, for unng at det blir et tema med kjernevelgerne.

Min analyse er at Trump har en langt bedre nese for hva folk er opptatt av enn eliten i det republikanske partiet. Selv om Trump ogs fremstr som ekstrem s er det i andre saker enn de vi vanligvis forbinder med republikanerne. En godt bevis p det er at mange av de som har stttet demokraten Bernie Sanders sier de heller vil stemme p Trump enn p Clinton i november. Blant annet fordi bde Trump og Sanders er kritiske til de internasjonale handelsavtalene som de mener skader USA og flytter arbeidsplasser til lavkostland.

avfeie Trumps suksess som at det kun handler om kynisk spille p rasisme er lettvint og farlig. Joda, han gjr det ogs penbart, men dette dreier seg om noe mer grunnleggende. Blant annet at globaliseringen, ideologien den tradisjonelle eliten i den vestlige verden sverger til, skaper nye skjevheter som ingen p toppen ser ut til bry seg om.

Trumps gjennomslagskraft br vre vekkeren det republikanske partiet trenger og p mange mter fortjener. P sitt beste er partiet et bredt pragmatisk folkeparti som favner mange ulike grupper, og som er opptatt av skape et tryggere og bedre liv for folk flest. Slik det var da Reagan styrte, vil kanskje endel hevde. Det er ikke det generelle inntrykket av partiet slik det fremstr i dag.

Det er jo trist at det mtte en Trump til fr partiet forsto at de var i grov utakt med store velgergrupper.

Men om Trump viser seg vre republikaneres redningsmann er det kanskje verdt det. I hvert fall dersom vi slipper slite med ham som president.

 

Trump er nordmenns soleklare favoritt

40 prosent av Nettavisens lesere heier p Trump. Overrasket?

Tidligere i uken skrev jeg en blogg om hvordan Trump n modererer sine tidligere utspill som en del av forberedelsene til sl Clinton i november.

Samtidig ba jeg leserne stemme p hvem de tror stikker av med nklene til det hvite hus. Responsen var formidabel. Takk til alle de mer enn 2100 som svarte p denne uhytidelige underskelsen. Takk til DEG om du var en av dem.

Resultatet er forblffende. Hele 40 prosent sier at de er fans av Trump og at de tror han blir USAs 45 president. Det er dobbelt s mange som de som mener at Clinton er det beste kandidaten. Tar vi med de som ikke liker Trump, men som likevel mener han vinner, tror over halvparten at Trump drar dette i land.


Jada, jada, slapp av. Jeg er fullstendig klar over de mange metodiske svakhetene med denne underskelsen. Utvalget, sprsmlsstillingen, kontrollsprsmlene etc. etc. Det er lett avfeie det hele. Det er ikke vitenskap.

Men smak p det. 4 av 10 av de som har svart har alts sagt at de nsker The Donald i det ovale kontoret. Det er mye. Det er veldig mye. Selv halvparten ville mange ment var mye.

Det reiser to interessant sprsml: hvorfor sttter s mange nordmenn Trump og hvorfor er andelen p 40 prosent egentlig overraskende?

Det frste sprsmlet er ikke lett for meg svare p, og jeg hper p mange saklige og gode forklaringer i kommentarfeltet. Er det innvandringsmotstanden, fordi man liker stilen, et opprr mot den politiske eliten. Eller noe helt annet?

Det andre sprsmlet er langt enklere. Den norske samfunnseliten, med topp-politikerne og journalistene i spissen, sttter ikke Trump. De kjenner personlig ingen som heier p Trump. Faktum er at de nesten ikke kan forestille seg at noen kan finne p si ett positivt ord om den mannen annet enn at han har et misunnelsesverdig stort fly.

Det preger den offentlige samtalen. Over tid fr man et inntrykk av at Trumps fanklubb i Norge kan f plass i en maxitaxi. Det er feil. Selv om det nok ikke er 40 prosent av alle nordmenn som sttter Trump, er det en meget stor andel som gjr det.

Jeg oppfordrer Trump-fans til delta i debatten og kreve plass i den offentlige samtalen. Trump kan faktisk snart besitte verdens mektigste jobb. Det er verdt diskutere med et annet utgangspunkt enn at velgerne ikke vet sitt eget beste. Fordi det er ikke en forklaring jeg kjper.

PS! I valget mellom Trump og Clinton, heier jeg p Clinton. S vet alle hvor de har meg.

Kjr debatt.

Trumps nye ansikt

Nei, The Donald har hverken vrt hos frisren eller tatt en plastisk operasjon i pinsen. I hvert fall ikke som jeg har ftt med meg.

PS! Svar p underskelsen nederst p bloggen. Hvem tror du blir president?

Derimot har han gjort noe som er politisk langt mer interessant, nemlig gi flere intervjuer hvor han sier at alle de utspillene han har kommet med s langt i nominasjonen m sees p som forslag. Fredag sa han blant annet flgende p NBC:

"Look, I'm not the president, everything is a suggestion. No matter what you say, it is a suggestion. No, I'm not softening my stance at all but I'm always flexible on issues."

"Always flexible on issues"? Det er jo ikke akkurat det vi forbinder med Trump, men det bekrefter kanskje min tidligere pstand om at Trump ikke er dum.

Det er minst tre grunner til at Trump gr ut med dette budskapet n nr han i praksis er republikanernes presidentkandidat.

For det frste m han bevege seg litt nrmere det politiske sentrum for utvide velgergrunnlaget, slik nesten alle kandidater gjr nr de har sikret seg nominasjonen.

For det andre pner det for forhandle med eliten i partiet uten at det fremstr som et kompromiss eller et nederlag.

For det tredje gir det han handlingsrom dersom han blir president, siden han selvsagt har ftt med seg at den amerikanske presidenten i praksis ikke er i nrheten av kunne opptre som en diktator.

I februar skrev jeg en blogg om hvordan Trump blir som president. Konklusjonen var at det er umulig sp. Det gjelder minst like mye n. Trump har ingen ideologisk plattform og han har skiftet standpunkt blant annet p grunnleggende sprsml som abort, vpentilgang og handel. Hva han vil prioritere i det hvite hus er ikke godt si.

For meg er dette en trst. S rlig m jeg vre. En trst at han kanskje ikke mener eller nsker gjennomfre det han faktisk har sagt i klare og STORE bokstaver.

Kanskje blir vi litt klokere p hva Trump egentlig vil nr vi ser hvilke folk han velger til bekle viktige posisjoner i de komiteene som n etableres for forberede kampen mot Clinton og en evt. overtakelse av det hvite hus. Og ikke minst hvem han velger som sin visepresidentkandidat. Det er visstnok fem personer igjen p listen over aktuelle kandidater, og det eneste han har sagt er at han vil ha en person som kjenner og forstr kongressen.

Ellers kanskje blir vi ikke klokere i det hele tatt. Trumps veier er uransakelige. Og ansiktene er mange.

Stay tuned.

Hvem tror du blir president?

Nettavisen har n ftt p plass en lsning hvor vi kan gjre enkle, uhytidelige og HELT UVITENSKAPELIGE underskelser om hva leserne mener. Her er den frste fra meg.

 

Det er Cruz som er gal, ikke Trump

Folk spr meg fortsatt: kan den grningen bli president?

Selvsagt er det Donald Trump de refererer til. Hvem skulle det ellers vre?

Vel, nr sant skal sies er det Ted Cruz som er den virkelige grningen. De fleste Nordmenn har bare ikke oppdaget det enn.

La oss ta Trump. Ja, han er hyrstet, sier vanvittige ting og legger ikke veldig vekt p vre presis eller sannferdig i sine politiske utspill. Men Trump har ingen ideologi annet enn noen instinkter som sier det skal vre lov lykkes, staten skal ikke blande seg for mye inn i livet til folk og dersom noen kdder med deg m du sl knallhardt tilbake. Utover det er han egentlig ganske pragmatisk, selv om det ikke alltid virker slik. Men Trump vil vinne, og sier det han mener m til for vinne valget. S enkelt og s kynisk.

Han er for eksempel ikke veldig opprrt, tror jeg, over at amerikanske bedrifter flytter produksjonen til Kina. Ellers ville han vel ikke gjort akkurat det samme selv? Men han fr stemmer p anklage Kina for nrmest stjele arbeidsplasser fra USA. Dermed holder han p.

S til Ted Cruz. Han er definitivt en ideolog, og alt annet en pragmatisk. Han kompromisser sjelden og har mange synspunkter som kan kalles ekstreme. Her er et utvalg:

  • Han er en konsekvent motstander av abort, selv i situasjoner hvor graviditeten skyldes voldtekt eller incest.

  • Han er en absolutt motstander av begrense retten og muligheten til bre vpen. Han mener at jo flere rettskafne borgere som har vpen, jo tryggere blir samfunnet.

  • Han er veldig opptatt av grunnloven og leser den bokstavelig. Han er uenig i at den skal forstes ut fra tidsperioden den ble skrevet i. S nr det alts str i paragraf to at alle har rett til bre vpen, vel s har man det. Over alt og hele tiden. Punktum.

  • I konflikten mellom Israel og Palestina, er han s godt som alltid 100 prosent p Israels side.

  • Han tror ikke noe srlig p menneskeskapte klimaforandringer og har lovet stoppe Obamas War on coal.

  • Han hater Obamacare intenst og har lovet avvikle det nrmest fr han har ftt hengt av seg frakken utenfor det ovale kontor.

  • Han vil gjre skattesystemet s enkelt at man kan fylle ut selvangivelsen p et postkort.

Cruz fremstr mer sympatisk fordi han snakker mer lavmlt, er forsiktig med personangrep, og fordi han ikke er like tabloid som Trump i utsagnene sine. Det er lett la seg lure.

Men nr det kommer til den reelle politikken, er det Cruz som er grn. President Trump vil tilpasse politikken etter hva som er i hans og Amerikas interesser. President Cruz har sin agenda og vil styre knallhardt etter den. Det er i hvert fall det han sier.

Trump har n 844 delegater mens Cruz har 543. Man trenger 1237 delegater for vinne i frste valgomgang p konventet.

Neste slag str p tirsdag hvor det avholdes valg i fem delstater. Pennsylvania og Maryland er de to viktigste, med hhv 71 og 38 delegater kjempe om.

S fr vi se om det er den gale eller den enda galere som stikker av med flest delegater.

Vil Trumps nabovarsel hjelpe p tirsdag?

Donald Trump vinner republikanernes nominasjonsvalg i New York p tirsdag. P meningsmlingene fr han rett over 50 prosent oppslutning. Kasich ligger p 20-tallet og Cruz noe lavere.

Trump fr alts definitivt flest stemmer. Det mer interessante er om han vinner nok delegater til virkelig kunne peke nese til sine rivaler. Det er ikke like sikkert.

Bde Cruz og Kasich har i lpet av de siste ukene beskt den fattigste delen av New York, det 15. distrikt i Bronx. Cruz har maulet ost og Kasich har langet nedp spagetti. Ved frste yekast ser det ut som om de begge vil fortelle alle statens innbyggere at de har et hjerte for de svake og at det er derfor de finner tid i en tettpakket agenda til reise innom nettopp denne delen av New York.

Feil. Dette dreier seg om matematikk, ikke hjertevarme.

Staten New York bestr av 27 valgdistrikter, og i hvert av disse skal kandidatene, helt uavhengig av antallet registrerte republikanere, kjempe om 3 delegater. Da er det nettopp de distriktene med f stemmeberettigede som blir viktig for Cruz og Kasich n i innspurten. Fordi f stemmer kan gi store utslag. I det 15. distrikt er det kun 13 000 registrerte republikanere. Det vil alts i praksis kun vre noen f tusen stemmer bak hver delegat. I de strre distriktene er det tte, ni, ti ganger flere stemmer som avgjr valget.

Det som ogs gjr denne delen av New York interessant er at over halvparten av republikanerne er Hispanic, og det er en gruppe som Trump sliter med begeistre.

Cruz har n en eneste agenda, og det er hindre at Trump fr de ndvendige 1237 delegatene han trenger f bli republikanernes kandidat i frste valgomgang p konventet i Cleveland i juli. Slik at Cruz kan sl tilbake i de pflgende valgomgangene nr delegatene str friere til stemme p hvem de vil.

Skal Trump n 1237 m han vinne cirka 60 prosent av de gjenvrende delegatene. Da m han ha alle marginene p sin side, og det starter med en overlegen seier p hjemmebane p tirsdag.

Det holder ikke f 50 prosent av stemmene. Han m sope med seg de fleste delegatene ogs.

Trump har spkefullt sagt at han vil flytte fra byen om innbyggerne ikke gir ham en overlegen seier. Det er vel det man kan kalle et nabovarsel Trump-style.

Trump har god utsikt til Bronx fra sin fasjonable leilighet p Manhattan. S vil resultatene vise om opplevelsen er at de ser opp til han eller at han ser ned p dem.

Sanders seiersrekke betyr lite

Bernie Sanders vant i natt som ventet Wyoming, den aller minst viktige delstaten med kun 14 delegater kjempe om. Han har n vunnet tte av de siste ni delstatsvalgene, og totalt vunnet 16 delstater mot Clintons 18.

Etter denne seiersrekken, og basert p overskriftene i enkelte aviser, skulle man tro at han n hadde hentet inn forspranget Clinton tidligere hadde. Det har han ikke. Han har redusert gapet med omtrent 100 delegater, og det monner ikke s veldig mye.

For forst hvorfor m man ha litt kjennskap til valgsystemet og delegatfordelingen.

Valgsystemet i USA er uoversiktlig og jeg skal ikke p noen mte pst at jeg kan det fullt ut. Hvert parti i hver stat har sine prosedyrer og regler. Det er srlig knyttet til hvem som kan stemme, hvordan avstemningen foregr og hvordan delegatene fordeles nr resultatet foreligger.

Det man skal merke seg er at alle nominasjonsvalgene p demokratisk side fordeler delegatene prosentvis. Det betyr at fr man 52 prosent av stemmene, fr man ogs 52 prosent av delegatene. Med andre ord, selv om man vinner fr man ndvendigvis ikke s mange flere nye delegater enn konkurrenten. P republikanske side derimot er det i noen stater slik at den som vinner, uansett hvor marginal seieren er, fr alle delegatene. Da blir en seier selvsagt ekstremt verdifull, som da Trump stakk av med alle de 99 delegatene i Florida.

Langt over halvparten av statene Sanders har vunnet er sm stater med relativt f delegater og hvor det gjennomfres skalte caucus-valg. Denne noe gammeldagse mten kre en vinner p gjres p den mten at velgere med stemmerett mtes fysisk. S gjennomfres det en hndsopprekning eller velgerne samles i hvert sitt hjrne avhengig av hvem de sttter.

I slike caucus-valg er det i praksis en svrt liten gruppe som bestemmer hvem som vinner.  Fordi f deltar. For kandidatene dreier det seg om f folk til gidde vre med p denne litt tidkrevende seansen, og sikre at de ikke bytter hjrne underveis fordi noen lokker med varme cookies. Sanders har vrt meget dyktig p dette og srlig ftt engasjerte studenter til delta.

Dette betyr i sum at selv om Sanders n har vunnet flere valg p rad, er han ikke i nrheten av lukke gapet til Clinton nr man ser p delegatfordelingen.

Sanders har n totalt 1068 delegater (inkludert 31 superdelegater) mot Clintons 1756 (inkludert 469 superdelegater). Og man m som kjent ha 2383 delegater for vinne. PS! Jeg vet at mange mener det er feil inkludere superdelegatene fordi de uten forvarsel kan bytte side, og fordi nettopp det skjedde i 2008 da Obama slo Clinton. Jeg forstr argumentet, men mener man fr det beste yeblikksbildet gjennom ta med disse.

Det er ingen tvil om at Sanders n har et momentum, og at han evner skape langt mer trbbel for Clinton enn forventet. Men han er fortsatt lang unna faktisk bli demokratenes kandidat.

Dersom Sanders skal sl Clinton m han vinne New York, California og Pennsylvania med relativt stor margin. Og/ eller m en del av superdelegatene som n sttter Clinton, bytte side.

Teoretisk kan det selvsagt skje. Jeg tror ikke noe p det, selv om jeg mener det er i Clintons interesse at han str lpet ut.

Sanders gjennomfrer en formidabel valgkamp, og har definitivt sikret seg solid innflytelse i partiet og en plass i historiebkene.

Men president blir han ikke.

Clinton br heie p Sanders



Bernie Sanders vant i helgen demokratenes nominasjonsvalg i Washington og Alaska samt p Hawaii. Til sammen 142 delegater sto p spill, og Sanders tok brorparten av dem.

Sanders insisterer fortsatt p at han skal vinne bde nominasjonen og presidentvalget, og entusiastiske flgere gir rikelig av egen lommebok og bidrar til at Sanders kan fortsette kampen mot Clinton.

Ser man nkternt p tallene har Sanders i praksis ingen mulighet. Clinton har s langt skaffet seg 1712 av de 2383 delegatene hun trenger for vinne nominasjonen. Sanders har etter helgen 1004. I praksis m Sanders vinne 75 prosent av alle gjenvrende delegater for dra dette i land. Det kommer ikke til skje.

Hillary Clinton blir demokratenes kandidat om hun ikke snubler i egne ben eller blir innhentet av tidligere feilvurderinger og skandaler.

Likevel spiller Sanders n en nkkelrolle i Clintons presidentambisjoner. S lenge han ikke utgjr en reell trussel, er det avgjrende viktig at Sanders holder det gende s lenge som mulig.

Hvorfor?

For det frste, er det en ting denne valgkampen s langt har vist, er det at det er en solid sammenheng mellom mengden medieomtale og oppslutning. Det tydeligste eksempelet er selvsagt Donald Trump, men det gjelder ogs de andre kandidatene. Den som er mest p TV vinner.

Sanders er den eneste grunnen til at mediene fortsatt er opptatt av og dekker hva som skjer hos demokratene. I det yeblikket Clinton kres som vinner rettes ALL oppmerksomhet mot den republikanske gjrmebrytingen, og Hillary blir langt mindre synlig i mediebildet. Det vil redusere hennes mulighet til f ut sitt budskap og garantert vre negativt for hennes oppslutning i befolkningen generelt.

For det andre, Sanders nr ut til grupper som Clinton s langt ikke evner mobilisere. Det gjelder srlig unge. En del av dem vil nok la vre stemme i november om Sanders ikke er demokratenes kandidat. Men med Cruz eller Trump som republikaneres kandidat, vil en god del holde seg for nesen og stemme p Clinton tross alt.

Sanders har sledes vekket den politiske interessen hos velgergrupper som demokratene srt trenger for beholde det hvite hus. 

Til sist kan man ogs argumentere for at Clinton n viser at hun faktisk har gjort seg fortjent til vre demokratenes kandidat, og at hun ikke fikk nominasjonen servert p slvfat slik mange spdde hun ville f. Formelt spiller det selvsagt ingen rolle, men i praktisk politikk kan det ha en viss betydning fordi det styrker hennes maktbase i eget parti.

Clinton trenger Sanders. N m hun krysse fingrene for at han str lpet helt ut.

Er dette kvinnen som stopper Trump?

Nei, denne bloggen handler ikke om Hillary Clinton. Den handler ikke om en politiker i det hele tatt. Den handler om Megyn Kelly. For yeblikket USAs mest omtalte nyhetsjournalist.

Kelly er journalisten som i en av frste debattene mellom de republikanske kandidatene tirret p seg Trump spass at han mente hun mtte ha menstruasjon basert p hvor tpelige sprsml hun stilte. En av mange situasjoner hvor Trump har gtt langt over grensen for det anstendige uten at det p noen mte har skadet hans oppslutning. Tvert imot vil mange si.

N har Trump vrt ute igjen med flere Twitter-meldinger hvor han snakker svrt nedsettende om Kelly og hennes program. En fast og sikker oppskrift for The Donald til sikre seg medieoppmerksomhet og kt oppslutning vil mange si. At det har gitt ham oppmerksomhet er det ingen tvil om. Men flere stemmer? Vi fr se.


Det som gjr denne saken pikant er at Kelly er den nest strste profilen, mlt i antall seere, p FOX News Network. Selv om FOX er et betydelig mediehus, er de utskjelte og latterliggjorte i store deler av USA og omtales av mange som en gjeng konservative grninger som bedriver propaganda snarere enn journalistikk. FOX har lenge vrt mange konservatives favorittkanal, og alle de republikanske presidentkandidatene har ftt og fr mye taletid. Trump er innom minst ett av programmene hver eneste uke.

FOX er sledes en kanal som i utgangspunktet er srlig positive til republikanske politikere. FOX er stedet hvor de fr snakke uavbrutt og iblant med stttende eller rosende kommentarer fra journalisten som intervjuer.

Kelly har jobbet i FOX siden 2004, og har n sitt eget daglige show, The Kelly File, som er et av FOX mest sette nyhetsprogrammer. Hun er uredd, utvilsomt smart og har et ego som er en superstjerne verdig. Du kdder ikke med Megyn Kelly. Det er ingen tvil om at hun har et konservativt ststed politisk, men hun har liten tlmodighet med lettvinte lsninger eller usammenhengende resonnementer.

Det er to elementer som gjr at jeg lurer p om Trump har gtt akkurat litt for langt denne gangen:

  1. Hans sjofle Twitter-meldinger har tvunget mektige krefter som i utgangspunktet er sympatiske til mye av det han str for, blant annet FOX selv, til kritisere ham. En ting er legge seg ut med en journalist som ville kappet av seg armen heller enn stemme p en republikansk presidentkandidat. Noe helt annet er kritisere, i svrt usaklige ordelag, en av stjernene i din egen andedam.
  2. Trump bommer grovt i personkarateristikken. Nr han i sin tid sa at Jeb Bush var low energy satte han ord p det veldig mange flte. Nr han sier at Kelly er average in so many ways, s kan ingen tenkende mennesker vre enige.

Men HALLO!!!! tenker du n. Trump kom jo glatt unna med beskylde dama for ha mensen, hvorfor skulle det n plutselig vre et problem si at hun er mindre begavet.

Og det er det herlige som gjr denne historien s interessant. For det var nemlig akkurat den debatten, hvor Trump i etterkant alts kom med sin kommentar om at det kom blod ut av henne, som lftet Kelly til virkelig superstjerne. Over natten fikk hun flere millioner nye faste seere til programmet sitt og noen mneder senere var hun p forsiden av Vanity Fair. N vet alle politisk interesserte i USA hvem Megyn Kelly er. Forskjellen er alts at Kelly i praksis er langt mektigere n enn hun var under den frste debatten.

Dersom Trump skal ha noen som helst mulighet til bli president trenger han et vennligsinnet FOX. Der blir han behandlet med respekt, han fr snakke om det han selv er opptatt av og han treffer de republikanske kjernevelgerne. Da er det undvendig klnete legge seg ut med en av de mest profilerte programlederne.  

Kelly kan selvsagt ikke stoppe Trump, men hun kan bidra til at republikanske velgere heller blir hjemme p valgdagen enn stemme p Trump.

Det kan koste dyrt.

Tirsdag er det slutt for Rubio

Tirsdag er en ny svrt viktig dag i nominasjonskampen. Florida, North Carolina, Illinois, Ohio og Missouri skal stemme bde p republikansk og demokratisk side.

Status p republikansk side akkurat n er at Donald Trump leder med 460 delegater. Ted Cruz har 370, Marco Rubio 163 og John Kasich 63.

Det trengs 1 237 delegater for bli nominert som presidentkandidat, og de fleste yne er n rette mot Florida. I The Sunshine State str kampen om hele 99 delegater og vinneren fr alle sammen, i motsetning til mange andre stater hvor delegatene fordeles prosentvis.

For Marco Robio er det vinn eller forsvinn.  Rubio er fdt i Miami, og har vrt senator for Florida siden 2011. Dette er hans hjemmebane, og en stat han skal og m vinne. Tidligere i uken la han hodet p blokka med utsagnet Ingen kan bli president i USA uten vinne Florida.  

Dersom han taper gr han ikke bare glipp av 99 delegater han s desperat trenger. Like viktig er det at folk helt vil miste troen p at han kan vinne, og da er kampanjen over.

Meningsmlingene gr p ingen mte Rubios vei. De fleste av dem har Trump p rundt 40 prosent, og Rubio og Cruz p drye 20. Om ikke meningsmlingene er helt p jordet, og det har de riktignok vrt noen ganger i denne nominasjonsprosessen, vil The Donald vinne med soleklar margin. I verste fall ender Rubio p tredjeplass, noe som selvsagt vil vre et katastroferesultat for ham.

Utviklingen i Florida brukes av mange som atter et eksempel p at dersom man skal hindre Trump i bli republikanernes kandidat, m noen trekke seg slik at man unngr at anti-Trump stemmene fordeles p flere kandidater. S langt har ingen av kandidatene vrt villige til ofre seg.

Forslaget om at Cruz og Rubio skulle g sammen og nrmeste trekke lodd om hvem som skulle vre hhv. president- og visepresidentkandidat, har vel ingen helt trodd p. Men hvem vet hva som skjer nr stemmene er talt opp i Florida.

Skulle Marco Rubio sl tilbake og vinne Florida p tirsdag, vil det p nytt endre dynamikken i kampen om bli republikaneres presidentkandidat.

Jeg tror ikke det skjer dessverre.

Hillary Clinton sendte sndag formiddag ut denne meldingen til sine flgere: "Donald Trump could become the presumptive Republican nominee if he wins Ohio and Florida this Tuesday. If that happens, the only thing standing between Donald Trump and the presidency will be the Democratic nominee".

Fasiten er bare noen dager unna.

Men vil Trump egentlig?

En av flere gleder med vre en valgblogger er at folk gjerne benytter anledningen til lufte sine egne vurderinger av det som skjer i USA. Et av sprsmlene jeg oftest fr n om dagen er ulike varianter av kan denne idioten virkelig bli president?.

Det er selvsagt Trump de snakker om, og det er vanskelig svare noe annet enn ja p det sprsmlet. Klart han kan det, selv om han fortsatt er et godt stykke unna.

Jeg synes likevel et langt mer interessant sprsml er nsker Trump virkelig vre president? Det er ikke tilfeldig at jeg skriver vre, for det er helt penbart at han gjerne vil bli president i den forstand at han vil vinne. vinne betyr alt for Trump - alltid.

Trump vet samtidig at det vre president i USA betyr sitte p toppen av et gigantisk byrkrati. Selv som verdens mektigste person kan du du ikke bare kan spytte ut en ordre mens du legger morgensveisen og forvente at det skjer. Det er prosedyrer, politisk spill, egenrdige byrkrater, tyngdelover i kongressen, delstatenes selvstendighet etc. etc. som p ulike mter begrenser handlingsrommet til enhver sittende president.

Dette vet Trump, og det er en type byrkrati han misliker sterkt. I det daglig omgir Trump seg med en ganske liten og svrt lojal organisasjon som nok stort sett gjr det de fr beskjed om. Det kler Trumps temperament og stil. Presidentembetet gjr det ikke.

S selv om Trump svrt gjerne vil knuse sine motstandere, ser han nok ikke like lyst p hverdagen som president og det vre lst til det hvite hus de neste fire eller tte rene.

Et annet aspekt er at Trump definitivt heller ikke nsker g inn i historien som den som delte det republikanske partiet i to og deretter tapte for Hillary Clinton. Da vil historien dmme han hardt og han vil ha skaffet seg mange nye fiender som vil kunne vre deleggende for han som forretningsmann.

Min hypotese er at Trump selv ogs innerst inne, selv om han aldri kommer til innrmme det, er litt overrasket over at han n ligger an til bli republikanernes kandidat. Han elsker det og nyter det p alle mter han kan, men samtidig begynner det nok g opp for ham hva det faktisk betyr for han og bedriftene han leder.

Jeg tror derfor at Trump n vurderer om det er mulig for han komme ut av dette som en soleklar vinner, men samtidig unng faktisk bli president. Med tanke p alle de overraskende vendingene denne nominasjonsprosessen har bydd p s langt, m vi vre pne for alt. Det er ingen penbar mte Trump kan oppn dette p, men jeg blir ikke overrasket dersom han og noen kloke hoder i partiet finner en lsning dersom de vil det nok.

Noen vil sikkert hevde at denne lille analysen tyder p at jeg er i fornektelsesfasen, og at jeg som de fleste nordmenn ikke kan utst tanken om Trump som president. Og dermed koker sammen historier uten noen som helst rot i virkeligheten.

Kanskje er det sant, og da vil jeg st igjen som tulling nr fasiten foreligger. Den risikoen lever jeg godt med.

Jeg synes uansett at denne muligheten er verdt lufte.

Clinton eller Trump, pest eller kolera?

I dag er det Super Tuesday, en av de store mileplene i nominasjonskampen. Det er valg i en rekke stater, og bildet pleier bli tydeligere nr resultatene fra disse valgene foreligger. Ikke fordi det ndvendigvis kres en endelig vinner, men fordi noen av de som ikke nr opp kaster inn hndkleet. Enten av egen vilje eller fordi bde donorer og frivillige som har stttet dem, mister motivasjonen og finner seg andre kandidater med hyere vinnersjanser.

Meningsmlingene tyder uansett n p at Donald Trump til slutt blir republikanernes kandidat og at Hillary Clinton klarer f ristet av seg Bernie Sanders og st igjen som vinner hos demokratene.

Det betyr i s fall at valget vil st mellom to kandidater som begge er hyt elsket og ganske s intenst hatet. Ser man landet under ett, er begge mer hatet enn de er elsket. 54 prosent sier de har et ufordelaktig bilde av Clinton. 40 prosent er positive. Tilsvarende tall for Trump er 58 og 37. Resterende er hverken eller.

Nr Aftenposten mandag presterer overskriften Clinton har gjenvunnet velgernes tillit, s er det oppsiktsvekkende upresist. Noen vil si at det er en blank lgn.  Ja, hun knuste Sanders i det seneste nominasjonsvalget i Sr-Carolina, men det endrer ikke det store bildet vesentlig. Det er nok mer basert p Aftenpostens intense nske om ha en demokrat i presidentstolen.

S langt jeg har klart finne ut har valget aldri tidligere sttt mellom to kandidater som begge er s polariserende. For store velgergrupper blir det et valg mellom pest og kolera, eller sitte hjemme p valgdagen. Mange moderate republikanere som ikke kan fordra Trump, ville aldri finne p stemme p Clinton. Og det er tilsvarende vanskelig se for seg at demokrater som ikke har tillit til Clinton skulle gi sin stemme til Trump.

I et mer vanlig valgr ville jeg sagt at Clinton tross alt er favoritten av de to. Men dette er alt annet enn et vanlig valgr. Det seneste beviset p uforutsigbarheten var da tidligere kandidat Chris Christie gikk ut og stttet Trump. De som pstr de s den komme, de lyver mest sannsynlig. Christie er en politisk erfaren og ganske moderat republikaner med mange fans ogs i Norge. se han p scenen omfavnet av Trump var surrealistisk for svrt mange.

I dette valget kan virkelig alt skje. Og nr alt kan skje er det vanskelig sp. Likevel drister jeg meg til oppfordre mine lesere til gjre seg klare for Trump 2.0, en ny og oppgradert versjon.

Trump er ikke dum, og han har nok et godt grep om Excelark. Dermed ser han selvsagt det samme bildet som oss.  I det yeblikket han i praksis er republikanernes kandidat vil han, tror jeg, legge om stilen rlite. Akkurat nok til at han blir spiselig for flere, og nok til at han kan sl Clinton. Han vil bli litt mer moderat i politikken og formelt knytte til seg personer som kan gi ham kt troverdighet. Det gir ikke hye odds tippe at Christie kan vre en slik.

Men frst m Trump og Clinton komme ut av denne dagen som seierherrer.

S fr vi ta det derfra.

Hvordan blir Trump som president?

Jeg er vettskremt p menneskehetens vegne.

Det var i stolheisen i Oslo Vinterpark jeg overhrte denne kommentaren. Jeg sa ingenting. To voksne menn satt og snakket om den amerikanske valgkampen, og snart dreide alt seg om Trump. Det gjr ofte det nr man snakker om USA i disse dager. De s ikke srlig lyst p at Trump kanskje overtar verdens mest kjente kontor. Slikt sett snakket de som nordmenn flest.

S kom jeg til tenke p en ganske sterk opplevelse jeg selv hadde p barneskolen. Det var november 1980, og Ronald Reagan hadde akkurat vunnet valget. P vei inn fra friminuttet forteller en av kompisene mine at n blir det helt sikkert atomkrig. Jeg husker jeg ble dritredd. Vi visse alle hva en atomkrig ville bety.

Det var stemningen i Norge p den tiden. Basert p det som ble sagt i valgkampen mot velmenende Jimmy Carter mente mange at Reagan var en gal krigshisser. De s svrt mrkt p at den aldrende skuespilleren skulle bli president. Det mtte ende i katastrofe.

Det er dog ikke uvanlig at politikere tenker at de frst m vinne valget, og s fr de utforme politikken nr de har overtatt kontorene. Kall det gjerne kynisk, men det blir ikke mindre sant av den grunn. Man sier det man m for vinne. Det betyr ikke at man faktisk tenker gjennomfre alt man sier. P ingen mte.

Donald Trump sier og foreslr mye rart. Ogs ting som han garantert ikke vil kunne gjennomfre som president. Enten fordi det er lovstridig, spektakulrt kostbart eller praktisk helt umulig. Jeg tror han vet det selv, men han ser det fungerer. Folk elsker hre om deportasjoner og murbygging, og Trump har alltid vrt en mann som gir folket det de vil ha. Han elsker bli elsket og sier det som m til for ha energi i forholdet.

Hva han s vil gjre den dagen han eventuelt flytter inn i det, for ham, noe stusselige hvite huset er det ingen som vet. Jeg tror ikke han vet det helt selv heller. N dreier det seg om vinne valget, og s tar han politikken senere.

Det vi med stor sikkerhet vet om Trump er at han har et stort ego, liker fatte beslutninger raskt og at han er en dyktig forhandler. Men ogs at han har et stort temperament og at han kan vre uforutsigbar. Vi vet ogs at han ikke har noen erfaring med lede store komplekse organisasjoner.

Alle som kan sin presidenthistorie vet at flere tidligere presidenter har hatt mange av de samme personligstrekkene. Ego, temperament og uforutsigbarhet er ikke akkurat nye nytt hos personer som trekkes mot verdens viktigste jobb.

I sum er det egentlig vanskelig si noe om hvordan Trump eventuelt blir som president; hva han vil gjre, hvordan han vil prioritere og hvilken stil han vil legge seg p. Vi vet ikke, og det er ikke gitt at det ender i katastrofe. Vi behver ikke bli vettskremte riktig enn.

Men kan han virkelig bli president? Selvsagt kan han det, selv om jeg fortsatt holder det som mindre sannsynlig. Jeg tror ikke han er s sugen selv heller. Han vil bare dra det s langt at han kan hevde at han ville blitt president dersom han virkelig hadde hatt lyst. Historien viser at han er godt fornyd s lenge han er en vinner i sin egen historiefortelling.

Vi vet mer tirsdag kveld, lokal tid, nr valglokalene stenger p den skalte Super-Tuesday. Historisk interesserte vil vite at ingen har, som Trump, vunnet bde New Hampshire og Sr-Carolina og s tapt nominasjonskampen.

More to come!

Ville blekkspruten Paul tippet Sanders?

Blekkspruten Paul, som dde i 2010, holdt til i akvariet Sea Life i Oberhausen i Tyskland. Paul var bermt for sine psttte evner til forutsi resultatene av fotballkamper som Tysklands fotballandslag spilte. Under VM i Sr-Afrika fikk han srlig mye oppmerksomhet, etter som han i tur og orden valgte rett, bde i gruppespillet og helt frem til finalen.

Flaks og tilfeldigheter selvsagt, men iblant god underholdning. Omtrent som nr eksperter p amerikansk politikk i disse dager bringer sine valganalyser til torgs.

Det er mulig lesere med bedre hukommelse enn min vil arrestere meg. Likevel, jeg vger den pstand at det i moderne tid aldri har vrt mer uavklart, p dette tidspunktet i prosessen, hvem som til slutt blir ny president enn det er n.

Det er to grunner til det. Den ene er at det er pent i begge partiene hvem som vinner nominasjonen. Den andre grunnen er at de to som s langt leder for sine respektive partier, Trump og Sanders, begge er vanskelig se for seg som president.

P lrdag braker det ls igjen. Clinton og Sanders skal slss om de demokratiske stemmene i Nevada, mens de gjenvrende seks republikanske kandidatene mtes til mannjevning i South Carolina.

Meningsmlingene viser ddt lp mellom de to demokratiske kandidatene, mens Trump har en klar ledelse p de vrige republikanerne.

Det absolutt eneste lille man med sikkerhet kan sp n, er at lrdagens resultater ikke kommer til avklare noe som helst. Kanskje, kanskje, vil en av de republikanske kandidatene med lavest oppslutningen kaste inn hndkleet om det gr riktig drlig, men det vil ikke endre noe vesentlig.

Det betyr dog ikke at resultatene i disse statene er uviktige, fordi det kan bygge momentum foran den skalte supertirsdagen 1. mars hvor det er valg i flere stater. Nr disse resultatene s foreligger vil vi med en viss sannsynlighet se konturene av hvem som vil trekke det lengste stret i hvert parti. Eller kanskje ikke.

Som dere alle skjnner er det ingen lett oppgave aksle rollen som ekspert p amerikansk presidentvalgkamp i disse dager. Man kan raskt se veldig dum ut om man er for bastant i sine konklusjoner, noe eksperter som kjent ofte er.

S jeg ber pent om lesernes tlmodighet.

Noen eksperter vil selvsagt i etterkant kunne si at de traff med hvem de mente skulle bli president. Til det er bare si at blekkspruten Paul ogs traff iblant, men han var ingen fotballekspert av den grunn.

Ville blekkspruten s tippet Sanders som vinner p lrdag? Det fr vi dessverre aldri svaret p. 

Derfor hater de Hillary

Hillary Clinton fikk seg en real nesestyver i New Hampshire. Kun 38 prosent stemte p henne, mens den selverklrte sosialisten Bernie Sanders fikk solide 60 prosent. Selv om Hillary vant knepent i Iowa, er det ingen tvil om hvem som n har mest vind i seilene p demokratisk side.

Hillary Clinton er ganske sikkert de fleste nordmenns favoritt. Vi klarer nok ikke helt ta inn over oss hvorfor det er s mange amerikanske kvinner og menn, ogs langt inn i demokratenes rekker, som virkelig ikke kan fordra henne. Hardtarbeidende, smart, opptatt av de svake og med lang politisk erfaring. Hva er problemet liksom, utover at hennes mann har tatt seg noen ekteskapelige friheter som Hillary neppe kan lastes for?

Saken er at problemene str i k. Noen har hun skapt selv, noen bidrar familieaktivitetene til og noen str hennes kjre brdre for.

Av det hun har skapt selv er det hennes e-postvaner som utenriksminister som n rir henne som en mare i mediene. Hun beskyldes for ha sauset sammen hva som er private e-poster og hva som er offisielle og svrt konfidensielle e-poster. S langt er hun ikke tatt for ha gjort noe ulovlig, men det skapes tvil om hennes dmmekraft. Og nr denne saken nevnes i media blir folk minnet om tidligere skandaler som mange husker Clinton-duoen for da Bill var president. Nye skandaler brster stvet av de gamle.

S er det Clinton Foundation, som er familiens filantropiske prosjekt, som fr mye ros og som utvilsomt har skapt imponerende resultater. Familien reiser verden rundt og samler inn penger til blant annet klimakampen, AIDS-forskningen og konomisk utvikling i u-land. Problemet for Hillary er at det er mange av de samme rikingene og bedriftene som gir penger bde til Clinton Foundation og til organisasjonene som finansierer Hillarys presidentambisjoner.

Aller mest problematisk blir det nr myndighetene i land som Oman og Kuwait, som ikke har lov donere penger til amerikanske valgkamper, gir rikelig til Clinton Foundation.

Slikt skaper naturlig nok grobunn for spekulasjoner om at mange av de som gir penger til familiens prosjekter, ene og alene gjr det for sikre seg innflytelse over Hillary den dagen hun eventuelt blir president. Igjen kommer sprsmlet opp om hun er til stole p, og hvem hun egentlig vil lytte til skulle hun flytte inn i det ovale kontor.

At Hillary har to brdre, Hugh og Tony Rodham, leser vi lite om i norske medier. Men de er til massivt bry for henne fordi deres forretninger ikke alltid tler dagens lys og fordi de oppleves bruke sine familire relasjoner uten blygsel og kun for egen vinnings skyld. For eksempel gjennom ta seg fett betalt for opptre som mellommenn for de mange som nsker komme i kontakt med den innerste sirkelen av Clinton-svren. Selv om Hillary ikke kan lastes for brdrenes forretningsmoral, bidrar det inntrykket av en familie du ikke ville kjpt bruktbil av.

S derfor sier alts hele 53 prosent av amerikanerne at de ikke stoler p Hillary Clinton. De mener rett og slett hun er urlig dame som det ikke er mulig ha tillit til.

Bush er tilbake



Jeb Bush har hatt en elendig valgkamp s langt, selv om han gjorde det ganske bra under lrdagens debatt mellom de republikanske kandidatene. Store budsjetter, mektige venner og lang politisk erfaring har ikke hjulpet stort. I Iowa fikk han stusselige 2,8 prosent av stemmene, og brukte 2800 dollar p hver stemme han endte opp med f. Money can't buy you everything.

Mange har allerede avskrevet Jeb Bush, og mener de moderate republikanerne, som ogs Bush henvender seg til, n samler seg rundt Marco Rubio for stoppe Ted Cruz og Donald Trump. Bush selv jobber ufortrdent videre, og har ikke sendt ut et eneste signal om at han vurderer kaste inn hndkle.

Da Jeb Bush lanserte sin kampanje var det med logoen Jeb! Inkludert et utropstegn han har ftt mye tyn for. Og sant skal sies, det grafiske uttrykket oste ikke akkurat av 2016.

Det mest interessante var dog at Bush-navnet var tonet ned, og familien holdt p behrig avstand. Det var Jeb som ville bli president, ikke en ny Bush som fortjente embetet fordi han skulle viderefre arven etter sin far og sin bror. For oss oppleves det selvsagt ligge lavt med at man er en Bush, siden bror George W. Bush ikke ligger an til f noen gater oppkalt etter seg i de europeiske hovedstedene med det frste. For si det p den mten. I USA er det ikke like selvsagt. Bush, srlig far men ogs bror, har definitivt sine fanskarer.

Men n, i oppkjring til tirsdagens nominasjonsvalg i New Hampshire er Bushklanen tilbake for alt remmer og ty kan bre. Frst hentet Jeb sin mor Barbara, og brukte henne til introdusere seg selv p diverse folkemter. Og den gamle damen holder penbart fortsatt koken nr familieren str p spill.

S, mer overraskende, dukket ogs George opp i en stttevideo betalt av en av de mektige organisasjonene som jobber for f Jeb valgt. En skalt Super-PAC, som kan bruke ubegrensede budsjetter p en kandidat, men som ikke har lov til vre en del av kandidatens formelle valgkamp.

Det er nesten s man kan lure p nr Bush Senior, som har passert 90, rulles inn p scenen.

Plutselig er det Jeb Bush og ikke Jeb! som er kandidaten.

Mange vil garantert si at dette viser at Jeb Bush er desperat, og at han i mangel p andre og bedre ideer ser seg ndt til bruke familien i et siste forsk p f et spass godt resultat i New Hampshire at han er med videre.

Hvem vet, kanskje funker det. Alternativt blir det stende som beviset p at Bush-raen n definitivt er over.

Uansett, akkurat n er Bush tilbake. S vil tiden vise hvor lenge.

Trump har allerede vunnet



I natt norsk tid er vi endelig i gang. Mange fler sikkert at den amerikanske valgkampen har pgtt lenge, og det har den p et vis. Men n er det alvor. Endelig skal velgerne faktisk stemme, og ikke bare si hvem de liker nr de blir spurt.

I Iowa leder Trump republikanernes nominasjonskamp foran Ted Cruz og Marco Rubio. I tillegg er det flere som fortsatt ikke har kastet inn hndkle, blant annet Jeb Bush som mange hadde hye forventninger til. Hos demokratene er det tilnrmet ddt lp mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders.

Det er ingen tvil om at dette blir spennende.

Resultatene fra Iowa kommer ganske sikkert til avvike ganske kraftig fra meningsmlingene. Det viser erfaringene fra de siste rene. sttte en kandidat er ikke det samme som at man gidder mte opp og faktiske avgi sin stemme. Jeg tror vi skal vre forberedt p en overraskelse eller to.

Men en person har allerede vunnet.

Donald Trump.

Uansett utfallet av presidentvalgkampen, har han bygget seg en plattform som han kommer til utnytte for alt det er verdt de kommende rene. Det er nemlig merkevareeksperter som mener at Donald Trump n er i ferd med bli verdens mest verdifulle merkevare. Glem Apple, Google og Microsoft, som har en samlet markedsverdi p noen fantasilioner. Snart blir de forbigtt av Trump, ikke bare i USA, men over hele verden.

De pengene han har brukt av egen lomme i valgkampen, kommer han i s fall til f igjen mange mange ganger. le hele veien til banken vil f en helt ny betydning.

For forst verdien av dette m man kjenne til forretningsmodellen til Donald Trump. Han eier nemlig ikke s mye som han liker gi inntrykk av. Av de 17 eiendommene p Manhatten som har Trump p taket, eier han selv kun fem. De vrige 12 er lisensierte hvor andre eiendomsbesittere betaler masse penger for kunne kalle det en Trump. Rett og slett fordi det gjr eiendommen mer langt mer attraktiv for potensielle leietakere.

I tillegg str det Trump p mer enn 200 ulike produkter, fra skjorter og slips til l og steaks. Trump er gull verdt.

S langt har Trump i hovedsak vrt et amerikansk fenomen. Men med presidentvalgkampen blir plutselig hele verden et nedslagsfelt. Verdien av merkevaren ker tilsvarende, og f kan hndverket med omgjre dette til klingende mynt enn folka rundt Donald Trump.

Uansett hvilken kontoradresse Trump har om et r, har han p et vis vunnet.

Stre m lre av Trump!


Oppslutningen til Arbeiderpartiet har ikke vrt lavere siden Jonas Gahr Stre overtok som partileder etter Jens Stoltenberg i juni 2014. Stre trenger srt en dose Trump.

Man kan hevde det er en ny politisk megatrend som farer over mange land i den vestlige verden. En kende andel velgere vil ha politikere som evner sette ord p den frykten og redselen de har for fremtiden i en verden som oppleves veldig omskiftelig og uforutsigbar.

Det skyldes ikke at velgerne plutselig er blitt dummere. Det er rett og slett en helt masse mennesker som fler at de vanlig trege politiske prosessene ikke fungerer i en verden hvor endringene oppleves skje lynraskt. De vil ha action og ser etter politiske ledere med synlig vilje, kraft og engasjement.

Velgerne vil gjerne ha gode lsninger, men aller frst vil de ha ledere som forstr hvordan de har det. Velgerne har gitt opp troen p at de kan velge noen som er som dem, en de kan prate uanstrengt med over en l. Men de vil ha noen som kan artikulere det de fler. S kan politikerne gjerne vre milliardrer som lever s fjernt fra vanlige folk som det er mulig komme.

Derfor lykkes Donald Trump i USA og derfor feiler Jonas Gahr Stre i Norge. At den hvite arbeiderklassen i USA er redde er det bred enighet om. Jeg tror vi undervurderer hvor mange som er redde ogs i Norge. Lav oljepris, terror i Europa, kende arbeidsledighet, flyktningstrmmen, Putins aggressivitet, klimakrisen etc. Det er ikke vanskelig finne mrke skyer p himmelen for den som leter.

Noen forklarer Stres fall og regjeringens suksess p meningsmlingene med flyktningkrisen. Det er penbart noe av forklaringen, men jeg tror det stikker dypere. Mye dypere.

Med forventet kende arbeidsledighet burde opposisjonen ha gode dager i sikte. Problemet er at folk for tiden ikke tenner p retorikk av typen regjeringen har gjort for lite og for sent. Det blir for akademisk, eller politisk om du vil. Det sier ingenting om hvordan folk fler det. Jeg er bekymret for mine barns fremtid, sier statsrd Sylvi Listhaug med innlevelse, og treffer tidsnden s det gnistrer p meningsmlingene.

Det kanskje mest drepende Trump har sagt som sin konkurrent Jeb Bush at han er low energy. Det er det absolutt verste man kan vre akkurat n. Srlig i USA, men i stadig strre grad ogs i Norge. Nr folk frykter for fremtiden, vil de ha ledere som er mer opptatt av n mlet enn flge de politiske spillereglene. De ser etter ledere som utstrler den kraften og som gjerne har en handlingsorientert track-record. Da kan velgerne tilgi mye underveis, ogs lgn, tull og fanteri. Noe Trump er et bevis p.

USA og Norge er VELDIG forskjellige p alle tenkelig mter, og sammenligne politikk i de to landene frer ofte, for ikke si alltid, helt galt av sted.

Trumps suksess er helt umulig forst for nordmenn. Likevel, kanskje, om man anstrengte seg litt mer for forst fenomenet, ville man kanskje ogs forst litt bedre det som skjer i vr egen politiske andedam akkurat n.

Jeg pstr ikke at dagens regjering bestr av kruttnner. P ingen mte. Men sammenlignet med opposisjonen er det i hvert fall noen av statsrdene som iblant evner artikulere mange folks frykt og uro.

Nr s du siste Jonas Gahr Stre eller nestleder Hadia Tajik virke oppriktig opprrte p vegne av folk flest?

Meningen med bedriftslivet

"What kind of company are we going to be? The kind where everyone has a summer house?"

Mange vil dra kjensel p denne replikkvekslingen i TV-serien Mad Men mellom Don Draper og Roger Sterling. Don filosoferer over hva som er meningen med det hele. For Roger er svaret penbart, tjene meste mulig penger. Dette var midten av 60-tallet. Ville Roger svart det samme i dag?

I novemberutgaven av Harvard Business Review offentliggjres rangeringen av The Best-Performing CEOs in the World. Det interessante med rets oversikt er at de for frste gang har lagt vekt p noe mer enn avkastningen til investorene. Det teller fortsatt solide 80 prosent, men de vrige 20 er basert p selskapets ESG-indeks - Environmental, Social and Governance performance.

Uansett hva man mtte mene om slike rangeringer, og de er penbart enkle kritisere, ligger det en fundamental erkjennelse til grunn nr et milj som Harvard har kommet til at selskapets samfunnsbidrag, ut over tjene penger, er viktig nr man skal vurdere topplederens innsats.

Da er det ikke alene nok utvikle og kommunisere unike produkter og lsninger, men faktisk st for noe som angr mer enn bedriften. rets vinner, Novo Nordisk med CEO Lars Srensen i spissen, har en hy ESG-indeks blant annet fordi de tilbyr insulin til sterkt rabatterte priser til utviklingsland, og fordi de har en strengere policy enn loven plegger dem nr det gjelder teste medisiner p dyr. Novo Nordisk viser tydelige holdninger p viktige samfunnsomrder. Mener alts Harvard Business Review.

I stadig strre grad blir bedrifter avkrevd et svar p hva som er MENINGEN med dens eksistens. Hvilket bidrag gir den til samfunnet og hva slags arv vil den etterlate? Kunder, ansatte, potensielle ansatte, partnere, myndigheter og interesseorganisasjoner - alle er de blitt mer opptatt av denne dimensjonen. My only business is business, sier du? Beklager, det holder ikke om du vil ha lojale kunder, de beste partnerne, de smarteste medarbeiderne og myndigheter som sikrer deg stabile og gode rammebetingelser.

Denne meningsdimensjonen skal og m eies og frontes av topplederen. Dette dreier seg ikke om HR-direktrens personlige engasjement for regnskogen eller markedsdirektrens brennende nske om bygge skoler i Afrika. Dette er ikke en sum penger man avsetter til gode forml, eller avlat som det ogs kalles. Dette handler om bedriften, hvordan den opererer og de forretningsmessige beslutningene man tar.

Selv om dette grunnleggende dreier seg om hva bedriften faktisk gjr, er forretningsverdien i svrt stor grad knyttet til hvordan man evner kommunisere dette til interessentene. F de til lytte, anerkjenne budskapet og respondere p det i form av kjpe bedriftens produkter, nske jobbe der eller ha forstelse for endringer i rammebetingelsene. Det er en anerkjennelse man m gjre seg fortjent til i en medieverden med enormt styniv, hyperkort konsentrasjonsevne og en grunnleggende skepsis blant mange til det private nringslivet.

Dette setter penbart helt nye krav til topplederkommunikasjonen. At hun er synlig, p de riktige arenaene og med den rette agendaen. At hun fremstr troverdig, profesjonell og relevant.

I dag m topplederne ha en mer helhetlig, langsiktig og tydelig plan for sin synlighet. Det holder ikke bare med en opportunistisk tilnrming hvor man forsker komme i media hver gang man har et nytt produkt selge. Man m utvikle et narrativ, en hovedhistorie, som fungerer bde internt og eksternt, og som man evner kommunisere over tid og i flere kanaler. En hovedhistorie som bde tar innover seg hva bedriften gjr for sine kunder og ansatte, men like mye hva bedriften gjr og vil gjre for samfunnet.

Topplederne, og vrige ledelse, m legger mer vekt p og bruke mer tid p kommunikasjon. Det gjelder i dag, og i enda strre grad fremover.

What kind of company are you going to be?

Denne sto frst p trykk i Kapital nr. 19 - 5. nov 2015

Der Untergang?

Jeg har aldri jobbet i eller for Volkswagen. Annet enn vre en, frem til n, lykkelig eier av en Volkswagen Tiquan, vet jeg ikke noe mer om den pgende skandalen enn det pressen og selskapet selv serverer.

Men jeg vet en ting: det er i dag alt for tidlig snakke om de langsiktige omdmmeeffektene av denne skandalen. Det er en klassisk feil mange eksperter gjr. Midt i krigens hete spr man et selskap, en organisasjon eller et menneske nord og ned. Og s viser det seg, nr stvet har lagt seg, at den langsiktige effekten ikke ble s stor. Kanskje ble det ingen effekt i det hele tatt.

Volkswagen er akkurat n ute kjre (pling!), det er det ingen tvil om. Big time! Det kommer til koste dem massivt bde i bter og i tapt salg. De skryter av vre Das Auto. Mange nordmenn vil vel heller si Dass Auto, drittbil, akkurat n.

Likevel, jeg er imponert over hvordan selskapet og dets toppsjef s langt har reagert. Man kunne lett sett for seg at de gjemte seg, uttalte seg avventende eller snakket p en mte som bare jurister ville ftt noe meningsfylt ut av. Det skjer ikke sjelden nr globale selskaper str til knrne i mkk.

Isteden har toppsjefen gjort det eneste rette. Han har umiddelbart tatt personlig ansvar, han har ikke tatt noen forbehold og han har sagt at dette er totalt uakseptabelt. Og det i et sprk som det er mulig for vanlige folk forst.

Gjennom skriftlig materiell og video har toppsjefen snakket bde til kunder, ansatte og myndigheter. Og til vre en tysk og formell toppleder, vil jeg si at han til og med fremstr beveget. I hvert fall litt.

I USA har Volkswagens amerikanske sjef sagt offentlig at: we screwed up. En befriende rlig oppsummering spr du meg.

Ikke misforst: dette er en dyp krise for Volkswagen, og potensielt ogs for tysk bilindustri. Den kommer til pg lenge, koste mye og sette tydelige spor.

Men nr man frst har havnet i ufre, m man spille med de kortene man har. S langt har Volkswagen opptrdd klokt. Synes jeg.

Hva som blir konsekvensene videre er umulig sp. Men hevde i dag at dette er Der Untergang er en forhastet konklusjon.

Denne saken kommer til g inn i fremtidens lrebker i krisekommunikasjon. Hvorvidt det blir et skandale- eller et suksesscase gjenstr se.

#Volkswagen #Krisekommunikasjon #PR #Lederkommunikasjon

Blir debatten begynnelsen til slutten for "The Donald"?

Torsdag kveld lokal tid braker den amerikanske presidentvalgkampen virkelig i gang. De 10 republikanske kandidatene med hyest oppslutning mtes til TV-sendt debatt.

Hvor mye debatt det blir gjenstr dog se. Seansen varer i to timer og med 10 kandidater blir det ca. 10 minutters taletid per kandidat nr man trekker fra reklamepauser, introduksjoner og utsprrernes sprsml. Med de reglene som er satt for debatten vil hver kandidat f ca. syv sprsml. Det blir ikke mye tid, hverken til snakke eller til krangle.

Og midt i det hele str Donald Trump, som leder p meningsmlingene og som ingen av de andre kandidatene helt vet hvordan de skal hndtere. Strategien ser ut til vre hpe at Trump snart gr lei og finner noe annet fylle dagene med enn late som om han vil bli president.

Denne debatten blir en marginidrett hvor alle sitter og venter p det gylne yeblikket hvor en av kandidatene driter seg ut, fr en fulltreffer p en av motstanderne eller sier noe morsomt. Alle kandidatene har garantert forberedt noen one-liners som de vil bruke om muligheten byr seg. Men det m komme naturlig, ellers slr det rett tilbake p kandidaten.

Alle interesserte husker da Ronald Reagan (73) i 1984 kvestet stakkars Walter Mondale (53) med ordene: "I am not going to exploit, for political purposes, my opponent's youth and inexperience". Selv Mondale dro p smilebndet. Det fremsto som en spontan kommentar. Det var det selvsagt ikke.

Rick Perry var ikke like treffsider da han for snaue fire r siden i en debatt ikke husket hvilke departementer han ville legge ned om han ble president.

Men s var det Trump da, som tilsynelatende ikke har noen sperrer p det han sier og som har gjort fornrmelser til en paradegren. Hvem vil han ta denne gangen og p hvilken mte? De andre kandidatene ber nok til vr herre om at de ikke blir den Trump velger.

Kanskje er det ikke s mye frykte.

Personlig tror jeg at denne debatten blir begynnelsen til slutten p Trumps presidentambisjoner. Formatet passer han ikke, og han svarer ikke alltid godt for seg nr sprsmlene blir for detaljerte. Trump trives best nr han selv har hele regien og han kan snakke i generelle termer om konomi, sikkerhetspolitikk og innvandrere. Iblant fremstr han ogs som veldig sint, noe som heller ikke egner seg i en debatt som dette. Morsom er han sjelden.

At Trump ikke deltok p mandagens oppvarmingsdebatt bekrefter at han ikke ser p disse debattene som sinviktigste arena. Gutten er ikke dum.

Min strste frykt for denne debatten er at den blir kjedelig. De andre kandidatene kan fort tenke at siden Trump uansett vil vre den som fr mest oppmerksomhet i media, blir det viktigste ikke si noe dumt. Gjr man en OK opptreden s er man med videre, og s kan man heller spare kruttet til senere. Det kan vre en klok strategi politisk, men det gjr debatten mye kjedeligere.

Jeg vet selvsagt ikke. Vrt hp m vre et en eller flere av kandidatene vger vre offensive. Vger stikke seg ut.

Den som holder seg vken natt til fredag fr se.

#Trump#DonaldTrump#Valg2016#President#PR #Kommunikasjon#Republikansk#GOP