Trump isolerer seg

Det går ikke helt Trumps vei om dagen. For å si det forsiktig. Han tvitrer, tvitrer og tvitrer. Han lokker, truer og ljuger. Men de politiske seirene uteblir.

Jeg frykter at konsekvensen nå blir at The Donald isolerer seg enda mer og kun vil omgås mennesker som sier at de elsker han i annenhver setning.

Det er ikke lett å følge med på det som skjer i Washington om dagen. Det er så mye, så absurd og så vanskelig å forstå motivene bak, at man blir matt. Egentlig burde man bare slutte å følge med. Det spiller jo ingen rolle hva europeere og andre mener. Men dessverre klarer en del av oss ikke å slippe det likevel. Kanskje er det i en grenseløst naiv tro på at det en dag skal skje en åpenbaring.

En av de mer populære selskapslekene for øyeblikket er «hvem skal ut?» Er det justisministeren, er det utenriksministeren, er det stabssjefen eller er det Steve Bannon? Og kommer de i så fall til å få fyken, eller å velge å si opp selv? De eneste som virker fullstendig fredet er familien.

Den seneste som forsvant var pressesjefen og fungerende kommunikasjonsdirektør Sean Spicer. Han etterlater seg ikke så mye mer enn å ha vært kilden til god satire. De siste månedene fikk han så mye tyn fra Trump for jobben han gjorde at Spicer innførte kameraforbud på de daglige pressebriefene slik at presidenten, som er glad i å se på TV, ikke skulle ha mulighet til å se hvordan Spicer håndterte de vanskelige spørsmålene.  Ganske spesielt kan man hevde.

Like interessant som hvem som skal ut, er likevel hvem Trump velger å erstatte dem med.

Da Trump satte sammen sitt kjerneteam besto det i hovedsak av familie, folk han kjenner fra næringsliv og media, og større og mindre tungvektere fra det republikanske partiapparatet. Mange han kjente godt og mange som han ikke kjente, men ble anbefalt å ta med.

Jeg skal ikke insistere på at det er et mønster. Men jeg synes det er interessant at de som er ute og som det spekuleres i å være på vei ut, som justisministeren og stabssjefen i tillegg til den nevnte Spicer, alle kommer fra partiapparatet. Det er mennesker som tråkket rundt på cocktailselskapene i Washington i en årrekke og som kjenner det politiske spillet. Mennesker som nok har minst likte mye lojalitet til partiet som til Trump personlig.

Trump hater å tape og når seirene nå uteblir forstår nok ikke Trump hva han skal med erfarne partitopper i sin administrasjon så lenge de ikke kan overbevise partiet å stemme slik Trump vil. Da vil Trump mye heller ha venner og bekjente som forsvarer han i tykt og tynt, som gjør seg godt på TV og som aldri legger skjul på at de er BIG FANS OF THE PRESIDENT.

Det ferskeste eksemplet er Spicers etterfølger, Anthony Scaramucci. Den nye kommunikasjonsdirektøren er en finansmann fra New York, veltalende og pen i tøyet, og evnet å si «I love him» om Trump fire ganger i løpet av sin første opptreden fra det hvite hus. Det er slike gutter Trump liker. At Scaramucci egentlig ikke har noen vesentlig erfaring hverken fra kommunikasjon eller politikk er underordnet. Han tilfredsstiller det viktigste ansettelseskriteriet, han fremstår som blodfan!

Jeg tror vi vil se mer av dette etter hvert som det blir nye utskiftninger i staben rundt presidenten. Trump nekter å innse at han selv er den viktigste grunnen til at situasjonen er som den er, og da vil han ikke ha folk rundt seg som hinter til at han kanskje bør legge om stilen. Trump vil ha folk som «lar Trump være Trump», som Scaramucci sa det.

Dersom min analyse skulle være riktig, vil vi se en president som blir stadig mer isolert i det hvite hus. En president som ikke får de ærlige rådene han trenger. En president som vil legge all skyld på «de andre» for at ting ikke fungerer.

Det er i så fall svært dårlige nyheter, og vil ikke redde hverken Trump eller det politiske systemet i USA. Det betyr bare at støynivået øker ytterligere, men at enda mindre skjer.

Jeg krysser fingrene for at jeg tar feil. Det siste verden trenger nå er en president som isolerer seg bak en mur av familie og fans.

 

Bruk mindre tid på å gjøre narr av Trump

Mandatory Credit: Photo by Gutschalk Thorsten/action p/REX/Shutterstock (8847934e)
Donald Trump
G7 summit of State and/or Government, Taormina, Italy - 27 May 2017

Den som forsøker å holde seg oppdatert på hva Donald Trump holder på gjennom media, møter en jevn strøm av saker som best kan kategoriseres som underholdning.

Selvsagt er det gøy når han gir folk et håndtrykk som kan medføre nakkesleng, når han brøyter seg vei blant statsledere og når paven ved hans side virker like utilpass som en konfirmant ved alteret. Kjempegøy er det når verdens mektigste person, som skryter av at han ta kvinner hvor som helst, ikke får lov til å holde hustruens hånd. For å nevne noe.

Jo da, han kan lage overskriver denne The Donald. Og på den nylige avsluttede utenlandsturen har det ikke gått en dag uten noe å le, bli forbannet eller forundres over. Mediene gasser seg og det er høytrykk på sosiale medier.

Problemet er bare at vi i vår iver etter å få bekreftet at mannen er et selvsentrert fjols, blander underholdning og det som faktisk er viktig.

Denne uken har det i hvert fall skjedd viktige ting som jeg frykter drukner litt i alt tant og fjas.

Jeg er ikke 100 prosent sikker på at Trump selv forstår det, men jeg er overbevist om at de nylig avsluttede NATO og G7 møtene faktisk har forandret verden. Når Tysklands Angela Merkel sier at det kan være vanskelige tider i vente der gamle allianser ikke kan tas for gitt, så er det meget dramatisk.

Merkel, i motsetning til Trump, sier ikke ting for å skape overskrifter eller for å sette seg selv i sentrum. Det hun de facto helt nøkternt sier er at hun ikke er sikker på at USA vil stille raskt og helhjertet dersom et annet NATO-land blir angrepet. Skulle det være en riktig analyse er det bare for Putin å sprette champagnen. Og for øvrige NATO-land å lage en plan B. Eller til og med en ny plan A.

På en måte har ikke Trump fått på plass noe som helst så langt annet enn en konservativ høyesterettsdommer. Obamacare består, utfallet av budsjettforhandlingene kjenner ingen, muren er langt unna og et stort samferdselsløfte virker fjernt. Over det hele svever hans og stabens forhold til Russland og mange advokater er på saken på begge sider. Trump får ingen arbeidsro med det første til å gjennomføre politikken sin.

Men ser man på det med andre briller, er det ingen tvil om at Trump setter spor. Rett og slett fordi ord faktisk betyr noe når man er verdens mektigste person. Det har vi sett veldig tydelig de siste dagene.

Dersom man er opprørt over det Trump sier og gjør, tror jeg det er viktig at vi begynner å skille snørr og barter. Bruke mindre energi på å gjøre narr av ham og langt mer energi på å de politiske konsekvensene av det han holder på med.

Det er lett å tenke på Trump som underholdning. Men han er dessverre langt mer enn underholdning.

Det er på tide å bruke mindre tid på å gjøre narr av Donald Trump.

Det er ikke bare medienes ansvar. Hver og en har et ansvar i det vi liker, deler og kommenterer på sosiale medier.

 

 

Photo by Gutschalk Thorsten/action p/REX/Shutterstock

 

Tar demokratene over i Det hvite hus?

Det er ikke noe nytt at det er harde maktkamper i Det hvite hus. Eller at mennesker må jobbe sammen for presidenten selv om de ikke tåler trynet på hverandre. Abraham Lincoln ble kjent for bevisst å ha et rivaliserende team rundt seg. Obama opererte på samme måte, og mente det var viktig for å sikre at alle sider av en sak ble belyst.

Det vi nå ser er likevel annerledes. Ikke minst fordi de endeløse lekkasjene som kommer fra Trumps team gjør at omverdenen kan følge bataljene løpende. Når de etablerte mediene omtaler konfliktene henviser de ikke til et par anonyme kilder, men gjerne til 15- 20 personer de har snakket med som kan bekrefte historien. Trumps stab står nærmest i kø for å tipse journalistene om det som skjer.

Det er flere ulike fløyer og grupperinger i Trumps team, men den viktigste kampen står nå mellom svigersønn og rådgiver Jared Kushner og sjefsstrateg Steve Bannon.

Kushner er en høflig, velutdannet og steinrik fyr fra New York. Han er gift med Trumps datter Ivanka og har over tid blitt en lojal og viktig rådgiver for presidenten. Kanskje den aller viktigste.

Jared Kushner er ingen rabiat, høyreorientert ideolog. Jeg tør vedde på at hver gang han har tatt kjernevelgerne til Trump i hånden, bader han lanken i antibac før han springer tilbake til luksushotellet for å nyte et glass Bordeaux med sine bereiste venner. Han har forretningsinteresser over hele verden og ønsker garantert ikke noen handelskrig mellom USA og andre stormakter.

Han har sagt han beundrer Franklin D. Roosevelt og har et bilde av John F. Kennedy på kontoret. Det er få som betviler at Kushner har stemt på demokratene oftere enn på republikanerne.

Og Kushner er ikke alene med sitt politiske ståsted. I tillegg til sin kone, som nå har fått eget kontor i det hvite hus, er også to sentrale rådgivere med bakgrunn fra Goldman Sachs, Gary Cohn og Dina Powell, på Kushner side. De er globalister, som motstanderne foraktelig kaller dem. De står for det motsatte av "America First".

Når de mer høyreorienterte i Det hvite hus sender sms til hverandre og omtaler Gary Cohn, gjør det det ikke med navn men med en emoji av jordkloden. Litt gøy da.

På motsatt side av bokseringen står Steve Bannon. En supersmart mann med grandiose ideer. På hans mest maniske dager sier han at han vil rive ned hele statsapparatet for så å bygge det opp igjen. Han har vært viktig for Trump og hjulpet The Donald med å nå den store gruppen desillusjonerte velger som forlanger noe langt mer enn kosmetiske forandringer i Washington.

De siste ukene er det ingen tvil om at Kushners innflytelse har økt blant annet på bekostning av Bannon. For de som ser etter slik har det vært mange små bevis. Blant annet at Kushner hadde en langt mer prominent plass rundt middagsbordet da Kinas president nylig stakk innom for å få servert litt meget ordinær vin av avholdsmannen Trump.

Men det ble helt åpenbart denne uken da Trump distanserte seg fra Bannon og ba han fikse relasjonen til svigersønnen. Ellers truet Trump med selv å lage orden i sysakene. Hva nå enn det betyr.

De som er opptatt av politikken mer enn av maktkampen vil hevde at det ikke er et spor av Kushners antatte tenkning i noe av det Trump så langt har fått gjennomført. Det lukter Bannon lang vei.

Men nå står store politiske slag for døren, blant annet skattereformen og en stor satsing på samferdsel. Og kanskje en omkamp på helsereformen. Da må Trump danne en større koalisjon i kongressen enn han fikk til da han floppet i forsøket på å fjerne Obamacare.

Så tar demokratene over i det hvite hus? Vel, med Trump vet man aldri helt hva som kan komme til å skje. Mannen har jo til og med blitt fan av NATO.

Men bli ikke overrasket om Bannon forsvinner ut og Trump beveger seg mot sentrum.

Og det er vel ikke det verste sett med norske øyne?

Trump i trøbbel

Nå er det kun 36 prosent av amerikanerne som synes Donald Trump gjør en god jobb. Det er veldig lavt. Med et par unntak har riktignok alle presidenter etter 2. verdenskrig i sine svarteste stunder vært på 30-tallet, men aldri så tidlig i presidentperioden. Det historiske gjennomsnittet er over 60 prosent "approval rating" etter noen få måneder i det ovale kontoret.

Trump er åpenbart i trøbbel.

Det største nederlaget så langt kom i forrige uke. Da ble republikanerne, som altså har flertall både i representantenes hus og senatet, tvunget til å trekke den planlagte avstemningen for den nye helsereformen som etter planen skulle erstatte Obamacare.

Rett og slett fordi et antall av republikanerne nektet å stemme for forslaget fra Trump.

Det er spektakulært at republikanerne, som nå har mast i syv lange år om at de skal erstatte Obamas helselov med noe langt bedre, virker så uforberedte når de endelig får muligheten. Å sitte foran TV-skjermen fredag kveld og følge dette live var for meg som en god, men på et vis lite troverdig episode av Netflix-serien "House of Cards". Det kommer til å bli skrevet bøker om dramaet som garantert utspilte seg bak lukkede dører i kongressen og i det hvite hus disse timene.

For de mange nordmenn og andre som misliker Trump er det lett å gasse seg i skadefryd. The Donald, som har presentert seg som "forhandleren", "avtalemakeren" og forfatteren av boken "The Art of the Deal" klarte ikke engang å samle sine egne. Ha, ha, ha!

De kanskje tre mest interessante observasjonene å ta med seg for oss som ser dette på avstand er for det første at republikanerne er veldig splittet og at frontene er steile. Fremover må kanskje Trump strekke ut en hånd til moderate demokrater for å få det nødvendige flertallet.

For det andre er det helt åpenbart at samarbeidsklimaet i det hvite hus ikke er det beste. Lekkasjer viser at maktkampene er harde og at mange som trenger å samarbeide, hater hverandre. Og tilsynelatende hater de hverandre stadig mer. Ikke bra.

Det tredje, som kanskje ikke er noen overraskelse, er at Trump kjeder seg når de politiske detaljene skal diskuteres. Han snakker i store linjer og forventer at andre løser detaljene mens han selv tar seg en runde golf. Det gjør ham til en mindre effektiv salgsmann av egen politikk til kongressmedlemmene. Rett og slett fordi han ikke har et tilstrekkelig godt svar når han blir utfordret på teknikaliteter og spissfindigheter som politikk er så mye mer fylt av enn folk flest er klar over.

Det er likevel alt for tidlig å avskrive Donald Trump. Virkelig ALT for tidlig.

Han viste i nominasjonskampen at han lærer raskt og har evnen til å justere seg når han må. Det kommer han til å vise fremover også, selv om han de neste ukene må bruke tiden på brannslukking og en evaluering av hvordan han drifter det hvite hus.

Ingen blir overrasket om en eller flere av de sentrale rådgiverne blir vingeklippet eller erstattet. Det er tross alt begrenset hvor mange store egoer i fri dressur han kan omgi seg med.

Det er også viktig å huske at Trump ikke er noen ideolog. For ham er det ikke noe nederlag å samarbeide med de moderate demokratene om det er det som skal til. Jeg tror også han er ganske fleksibel når det gjelder politikken. Han kan godt justere seg litt så lenge han kan selge det som en seier. Og det er i hvert fall en gren han behersker til fingerspissene.

Trump er i trøbbel. Men han har fortsatt godt med tid til å komme tilbake.  

Vi har nok enda noen tusen twitter-meldinger i vente før endelig dom kan felles.

 

Endelig er Trump igang



Verdens øyne er rettet mot Washington. Donald Trump er innsatt som USA´s 45 president. Kommentarene er mange, og følelsene spenner over hele skalaen fra frykt og sinne til intens glede. Mange er avventende og lurer på hva som nå egentlig kommer til å skje.

For de av oss som er interessert i amerikansk politikk, og ikke bare det politiske spillet, har de siste månedene vært frustrerende. Rett og slett fordi det har vært vanskelig å få øye på politikken til Trump. Joda, han har kommet med flere veldig konkrete utspill i valgkampen, men de fleste av disse er enten juridisk umulige (deportere millioner av innvandrere), ekstremt dyre (bygge en mur som får den kinesiske til å fremstå som puslete) eller uten reell substans (erstatte Obamacare).

At mange av forslagene også har blitt skutt ned av hans viktigste ministre under de obligatoriske senatshøringene underbygger at ikke alt kanskje har vært like gjennomtenkt. Eller, mer korrekt. Det har vært veldig gjennomtenkt, men da kun som grep for å vinne valget. Og siden Trump ikke er en tradisjonell republikaner, er det ikke noen særlig ideologi å kunne bruke som rettesnor i analysene heller.

Når Utenriksminister Børge Brende fredag sier at "den nærmeste tiden vil gi et klarere inntrykk av hvilken politikk som utmeisles" viser det med all tydelighet at også våre toppdiplomater sliter med å forutsi hva som kommer. Selv om de garantert ikke har gjort annet enn å forsøke å forstå Trump de siste månedene, og brukt alle tilgjengelige kanaler for å skaffe seg innsikt.

Det eneste vi vet er at Trump har en svært aggressiv stil, har et avslappet forhold til fakta og at han uten skrupler setter grupper opp mot hverandre hvis han mener det er i egen interesse. Talen fredag var intet unntak. Dessverre.

Derfor er jeg glad for at Trump endelig har tatt med sin velkledde og logrende familie og flyttet inn i det hvite hus.

Ikke misforstå, jeg er ingen Trump-fan. Jeg er ikke i festhumør.

Likevel, endelig må Trump og hans team, faktisk begynne å levere konkret politikk. One-liners må erstattes med møysommelige politiske prosesser og beslutninger det er mulig å forholde seg til. Det holder ikke lenger å si at han skal bygge den vakreste muren verden har sett. Nå må han si om han skal gjøre det, hvordan den skal se ut, hvordan det skal finansieres, når den skal stå klar etc. etc. Og det på hundrevis, for ikke å si tusenvis, av politikkområder.

Det skal bli enormt befriende! Og så kan vi kanskje begynne å snakke om politikk igjen. Det er lov å håpe.

Endelig er Trump igang! 

 

hits