Bruk mindre tid på å gjøre narr av Trump

Mandatory Credit: Photo by Gutschalk Thorsten/action p/REX/Shutterstock (8847934e)
Donald Trump
G7 summit of State and/or Government, Taormina, Italy - 27 May 2017

Den som forsøker å holde seg oppdatert på hva Donald Trump holder på gjennom media, møter en jevn strøm av saker som best kan kategoriseres som underholdning.

Selvsagt er det gøy når han gir folk et håndtrykk som kan medføre nakkesleng, når han brøyter seg vei blant statsledere og når paven ved hans side virker like utilpass som en konfirmant ved alteret. Kjempegøy er det når verdens mektigste person, som skryter av at han ta kvinner hvor som helst, ikke får lov til å holde hustruens hånd. For å nevne noe.

Jo da, han kan lage overskriver denne The Donald. Og på den nylige avsluttede utenlandsturen har det ikke gått en dag uten noe å le, bli forbannet eller forundres over. Mediene gasser seg og det er høytrykk på sosiale medier.

Problemet er bare at vi i vår iver etter å få bekreftet at mannen er et selvsentrert fjols, blander underholdning og det som faktisk er viktig.

Denne uken har det i hvert fall skjedd viktige ting som jeg frykter drukner litt i alt tant og fjas.

Jeg er ikke 100 prosent sikker på at Trump selv forstår det, men jeg er overbevist om at de nylig avsluttede NATO og G7 møtene faktisk har forandret verden. Når Tysklands Angela Merkel sier at det kan være vanskelige tider i vente der gamle allianser ikke kan tas for gitt, så er det meget dramatisk.

Merkel, i motsetning til Trump, sier ikke ting for å skape overskrifter eller for å sette seg selv i sentrum. Det hun de facto helt nøkternt sier er at hun ikke er sikker på at USA vil stille raskt og helhjertet dersom et annet NATO-land blir angrepet. Skulle det være en riktig analyse er det bare for Putin å sprette champagnen. Og for øvrige NATO-land å lage en plan B. Eller til og med en ny plan A.

På en måte har ikke Trump fått på plass noe som helst så langt annet enn en konservativ høyesterettsdommer. Obamacare består, utfallet av budsjettforhandlingene kjenner ingen, muren er langt unna og et stort samferdselsløfte virker fjernt. Over det hele svever hans og stabens forhold til Russland og mange advokater er på saken på begge sider. Trump får ingen arbeidsro med det første til å gjennomføre politikken sin.

Men ser man på det med andre briller, er det ingen tvil om at Trump setter spor. Rett og slett fordi ord faktisk betyr noe når man er verdens mektigste person. Det har vi sett veldig tydelig de siste dagene.

Dersom man er opprørt over det Trump sier og gjør, tror jeg det er viktig at vi begynner å skille snørr og barter. Bruke mindre energi på å gjøre narr av ham og langt mer energi på å de politiske konsekvensene av det han holder på med.

Det er lett å tenke på Trump som underholdning. Men han er dessverre langt mer enn underholdning.

Det er på tide å bruke mindre tid på å gjøre narr av Donald Trump.

Det er ikke bare medienes ansvar. Hver og en har et ansvar i det vi liker, deler og kommenterer på sosiale medier.

 

 

Photo by Gutschalk Thorsten/action p/REX/Shutterstock

 

Tar demokratene over i Det hvite hus?

Det er ikke noe nytt at det er harde maktkamper i Det hvite hus. Eller at mennesker må jobbe sammen for presidenten selv om de ikke tåler trynet på hverandre. Abraham Lincoln ble kjent for bevisst å ha et rivaliserende team rundt seg. Obama opererte på samme måte, og mente det var viktig for å sikre at alle sider av en sak ble belyst.

Det vi nå ser er likevel annerledes. Ikke minst fordi de endeløse lekkasjene som kommer fra Trumps team gjør at omverdenen kan følge bataljene løpende. Når de etablerte mediene omtaler konfliktene henviser de ikke til et par anonyme kilder, men gjerne til 15- 20 personer de har snakket med som kan bekrefte historien. Trumps stab står nærmest i kø for å tipse journalistene om det som skjer.

Det er flere ulike fløyer og grupperinger i Trumps team, men den viktigste kampen står nå mellom svigersønn og rådgiver Jared Kushner og sjefsstrateg Steve Bannon.

Kushner er en høflig, velutdannet og steinrik fyr fra New York. Han er gift med Trumps datter Ivanka og har over tid blitt en lojal og viktig rådgiver for presidenten. Kanskje den aller viktigste.

Jared Kushner er ingen rabiat, høyreorientert ideolog. Jeg tør vedde på at hver gang han har tatt kjernevelgerne til Trump i hånden, bader han lanken i antibac før han springer tilbake til luksushotellet for å nyte et glass Bordeaux med sine bereiste venner. Han har forretningsinteresser over hele verden og ønsker garantert ikke noen handelskrig mellom USA og andre stormakter.

Han har sagt han beundrer Franklin D. Roosevelt og har et bilde av John F. Kennedy på kontoret. Det er få som betviler at Kushner har stemt på demokratene oftere enn på republikanerne.

Og Kushner er ikke alene med sitt politiske ståsted. I tillegg til sin kone, som nå har fått eget kontor i det hvite hus, er også to sentrale rådgivere med bakgrunn fra Goldman Sachs, Gary Cohn og Dina Powell, på Kushner side. De er globalister, som motstanderne foraktelig kaller dem. De står for det motsatte av "America First".

Når de mer høyreorienterte i Det hvite hus sender sms til hverandre og omtaler Gary Cohn, gjør det det ikke med navn men med en emoji av jordkloden. Litt gøy da.

På motsatt side av bokseringen står Steve Bannon. En supersmart mann med grandiose ideer. På hans mest maniske dager sier han at han vil rive ned hele statsapparatet for så å bygge det opp igjen. Han har vært viktig for Trump og hjulpet The Donald med å nå den store gruppen desillusjonerte velger som forlanger noe langt mer enn kosmetiske forandringer i Washington.

De siste ukene er det ingen tvil om at Kushners innflytelse har økt blant annet på bekostning av Bannon. For de som ser etter slik har det vært mange små bevis. Blant annet at Kushner hadde en langt mer prominent plass rundt middagsbordet da Kinas president nylig stakk innom for å få servert litt meget ordinær vin av avholdsmannen Trump.

Men det ble helt åpenbart denne uken da Trump distanserte seg fra Bannon og ba han fikse relasjonen til svigersønnen. Ellers truet Trump med selv å lage orden i sysakene. Hva nå enn det betyr.

De som er opptatt av politikken mer enn av maktkampen vil hevde at det ikke er et spor av Kushners antatte tenkning i noe av det Trump så langt har fått gjennomført. Det lukter Bannon lang vei.

Men nå står store politiske slag for døren, blant annet skattereformen og en stor satsing på samferdsel. Og kanskje en omkamp på helsereformen. Da må Trump danne en større koalisjon i kongressen enn han fikk til da han floppet i forsøket på å fjerne Obamacare.

Så tar demokratene over i det hvite hus? Vel, med Trump vet man aldri helt hva som kan komme til å skje. Mannen har jo til og med blitt fan av NATO.

Men bli ikke overrasket om Bannon forsvinner ut og Trump beveger seg mot sentrum.

Og det er vel ikke det verste sett med norske øyne?

Trump i trøbbel

Nå er det kun 36 prosent av amerikanerne som synes Donald Trump gjør en god jobb. Det er veldig lavt. Med et par unntak har riktignok alle presidenter etter 2. verdenskrig i sine svarteste stunder vært på 30-tallet, men aldri så tidlig i presidentperioden. Det historiske gjennomsnittet er over 60 prosent "approval rating" etter noen få måneder i det ovale kontoret.

Trump er åpenbart i trøbbel.

Det største nederlaget så langt kom i forrige uke. Da ble republikanerne, som altså har flertall både i representantenes hus og senatet, tvunget til å trekke den planlagte avstemningen for den nye helsereformen som etter planen skulle erstatte Obamacare.

Rett og slett fordi et antall av republikanerne nektet å stemme for forslaget fra Trump.

Det er spektakulært at republikanerne, som nå har mast i syv lange år om at de skal erstatte Obamas helselov med noe langt bedre, virker så uforberedte når de endelig får muligheten. Å sitte foran TV-skjermen fredag kveld og følge dette live var for meg som en god, men på et vis lite troverdig episode av Netflix-serien "House of Cards". Det kommer til å bli skrevet bøker om dramaet som garantert utspilte seg bak lukkede dører i kongressen og i det hvite hus disse timene.

For de mange nordmenn og andre som misliker Trump er det lett å gasse seg i skadefryd. The Donald, som har presentert seg som "forhandleren", "avtalemakeren" og forfatteren av boken "The Art of the Deal" klarte ikke engang å samle sine egne. Ha, ha, ha!

De kanskje tre mest interessante observasjonene å ta med seg for oss som ser dette på avstand er for det første at republikanerne er veldig splittet og at frontene er steile. Fremover må kanskje Trump strekke ut en hånd til moderate demokrater for å få det nødvendige flertallet.

For det andre er det helt åpenbart at samarbeidsklimaet i det hvite hus ikke er det beste. Lekkasjer viser at maktkampene er harde og at mange som trenger å samarbeide, hater hverandre. Og tilsynelatende hater de hverandre stadig mer. Ikke bra.

Det tredje, som kanskje ikke er noen overraskelse, er at Trump kjeder seg når de politiske detaljene skal diskuteres. Han snakker i store linjer og forventer at andre løser detaljene mens han selv tar seg en runde golf. Det gjør ham til en mindre effektiv salgsmann av egen politikk til kongressmedlemmene. Rett og slett fordi han ikke har et tilstrekkelig godt svar når han blir utfordret på teknikaliteter og spissfindigheter som politikk er så mye mer fylt av enn folk flest er klar over.

Det er likevel alt for tidlig å avskrive Donald Trump. Virkelig ALT for tidlig.

Han viste i nominasjonskampen at han lærer raskt og har evnen til å justere seg når han må. Det kommer han til å vise fremover også, selv om han de neste ukene må bruke tiden på brannslukking og en evaluering av hvordan han drifter det hvite hus.

Ingen blir overrasket om en eller flere av de sentrale rådgiverne blir vingeklippet eller erstattet. Det er tross alt begrenset hvor mange store egoer i fri dressur han kan omgi seg med.

Det er også viktig å huske at Trump ikke er noen ideolog. For ham er det ikke noe nederlag å samarbeide med de moderate demokratene om det er det som skal til. Jeg tror også han er ganske fleksibel når det gjelder politikken. Han kan godt justere seg litt så lenge han kan selge det som en seier. Og det er i hvert fall en gren han behersker til fingerspissene.

Trump er i trøbbel. Men han har fortsatt godt med tid til å komme tilbake.  

Vi har nok enda noen tusen twitter-meldinger i vente før endelig dom kan felles.

 

Endelig er Trump igang



Verdens øyne er rettet mot Washington. Donald Trump er innsatt som USA´s 45 president. Kommentarene er mange, og følelsene spenner over hele skalaen fra frykt og sinne til intens glede. Mange er avventende og lurer på hva som nå egentlig kommer til å skje.

For de av oss som er interessert i amerikansk politikk, og ikke bare det politiske spillet, har de siste månedene vært frustrerende. Rett og slett fordi det har vært vanskelig å få øye på politikken til Trump. Joda, han har kommet med flere veldig konkrete utspill i valgkampen, men de fleste av disse er enten juridisk umulige (deportere millioner av innvandrere), ekstremt dyre (bygge en mur som får den kinesiske til å fremstå som puslete) eller uten reell substans (erstatte Obamacare).

At mange av forslagene også har blitt skutt ned av hans viktigste ministre under de obligatoriske senatshøringene underbygger at ikke alt kanskje har vært like gjennomtenkt. Eller, mer korrekt. Det har vært veldig gjennomtenkt, men da kun som grep for å vinne valget. Og siden Trump ikke er en tradisjonell republikaner, er det ikke noen særlig ideologi å kunne bruke som rettesnor i analysene heller.

Når Utenriksminister Børge Brende fredag sier at "den nærmeste tiden vil gi et klarere inntrykk av hvilken politikk som utmeisles" viser det med all tydelighet at også våre toppdiplomater sliter med å forutsi hva som kommer. Selv om de garantert ikke har gjort annet enn å forsøke å forstå Trump de siste månedene, og brukt alle tilgjengelige kanaler for å skaffe seg innsikt.

Det eneste vi vet er at Trump har en svært aggressiv stil, har et avslappet forhold til fakta og at han uten skrupler setter grupper opp mot hverandre hvis han mener det er i egen interesse. Talen fredag var intet unntak. Dessverre.

Derfor er jeg glad for at Trump endelig har tatt med sin velkledde og logrende familie og flyttet inn i det hvite hus.

Ikke misforstå, jeg er ingen Trump-fan. Jeg er ikke i festhumør.

Likevel, endelig må Trump og hans team, faktisk begynne å levere konkret politikk. One-liners må erstattes med møysommelige politiske prosesser og beslutninger det er mulig å forholde seg til. Det holder ikke lenger å si at han skal bygge den vakreste muren verden har sett. Nå må han si om han skal gjøre det, hvordan den skal se ut, hvordan det skal finansieres, når den skal stå klar etc. etc. Og det på hundrevis, for ikke å si tusenvis, av politikkområder.

Det skal bli enormt befriende! Og så kan vi kanskje begynne å snakke om politikk igjen. Det er lov å håpe.

Endelig er Trump igang! 

 

På tide å puste med magen

- Nå blir det atomkrig!

Det er november 1980 og Ronald Reagan har akkurat vunnet over sittende president Jimmy Carter. Jeg er 12 år og verden er skremt. På vei inn i klasserommet etter et friminutt faller ordene fra en av min kamerater. Han hadde hørt fra sine foreldre at det å få Reagan i det ovale kontor var ensbetydende med tredje verdenskrig.

Mange i Norge, og resten av verden, var helt overbeviste om det.

Å våkne til nyheten om at Donald Trump ser ut til å bli USA's neste president var sjokkerende, selv om det tidlig i går kom signaler som gikk i den retningen. Et raskt søk i sosiale medier viser at veldig mange akkurat nå er sjokkerte, sinte og redde. Og det er definitivt ikke vanskelig å finne argumenter for å være akkurat det!

Det som har vært en av veldig mange frustrasjoner med Trump i valgkampen har vært at han aldri har fortalt hva han vil gjøre eller hvem han vil omgi seg med eller lytte til. Mantratet har vært: "everything is going to be great, just trust me".

Akkurat nå er det på et rart vis en trøst. Det er jo faktisk en teoretisk mulighet for at han vil omgi seg med noen smarte folk og gjøre noe riktig.

Det er i hvert fall lov å håpe.

Jeg tror ikke Trump innerst inne trodde han ville bli president da han lanserte sitt kandidatur. Kanskje hadde han ikke engang lyst. Han gjorde det litt på faen og tenkte at prosessen uansett vil gjøre merkevaren Trump, som jo er produktet han lever av, mer kjent over hele verden.

Når han nå får overlevert nøklene til verdens mest kjente kontor er han plutselig i en helt annen situasjon. Han har selvsagt et sterkt ønske om å lykkes som president og kunne peke nese til alle de som har dømt ham nord og ned.

Han ønsker å bli gjenvalgt om fire år og han ønsker at kongressen har et flertall som støtter ham. Leverer han ikke, kommer han til å bli dømt meget hardt og ganske raskt være i en situasjon hvor han ikke får gjort noe særlig mer i det hvite hus enn å posere med familien.

Det som er 100 prosent sikkert er at nattens resultat kommer til å føre til store forandringer både hos demokratene og republikanerne. Clinton-æraen er nå definitivt over og ledelsen på republikansk side må gå i seg selv å finne ut hvor det gikk galt. Blant mye mye annet. Det kommer ikke til å bli mindre interessant å følge amerikansk politikk fremover.

Trump er ingen Reagan. Men nå har vi ikke noe annet valg enn å ønske The Donald lykke til.

Kanskje går ikke verden av hengslene selv om det virker slik akkurat nå.

På tide å puste med magen. 

Jeg orker ikke en analyse til

Jeg sitter i glasshus og burde holdt kjeft. Jeg vet det. Men det holder nå. Det holder så til de grader.

Årets utgave av kampen for det hvite hus er av det bisarre slaget. Jeg skal ikke påstå at det er den mest skitne i historien, det har vært noen slik gjennom tidene, men definitivt den styggeste i moderne tid.

Veldig mange nordmenn følger, snakker om og kommenterer den amerikanske valgkampen. Spydige tunger har sågar påstått at det er blitt en hel liten industri av folk som lever av å kommentere en valgkamp som er langt borte og som nødvendigvis ikke har så stor innvirkning på hverdagen til nordmenn flest. Tross alt. Men mener gjør vi og gøy er det.

Men nå må vi slutte å analysere. Rett og slett fordi det ikke er mulig. Man kan kalle seg USA-kjenner så mye man vil, men faktum er at dette valget ikke følger noen som helst standarder. De vanlige analyseverktøyene er ubrukelige, og historien kan ikke fortelle oss noe av verdi.

Om du lurer på om det er Clinton eller Trump som stikker av med seieren om en uke, kan du like gjerne slå kron eller mynt som å lese hva en ekspert mener. Å slå kron eller mynt har i tillegg den fordelen at det går raskere.

Jeg kjenner jeg nå burde skrevet noen ord om at Clintons ledelse har skrumpet inn etter at hennes energiske e-post vaner igjen er på agendaen. At Trump faktisk kan vinne. At de begge lider under at veldig mange synes de er ufordragelige mennesker. At alt nå dreier seg om hvem som best mobiliserer sine sympatisører til faktisk å gå og stemme.

Det kunne jeg skrevet mye og lenge om. Jeg kunne ramset opp de viktigste vippestatene, slått leseren i hode med meningsmålinger og jeg kunne skrytt på meg kunnskap om tidligere valgkamper. Det er jo det man gjør når man er en ekspert.

Men faktum er at det ikke har noen verdi utover at noen kanskje kunne funnet det underholdene.

Fordi det er ren spekulasjon.

Det som er reelt er at dette kan blir en utrolig jevn batalje. Men like gjerne kan det ende med at Clinton vinner ganske overlegent. Eller at Clinton-æraen avsluttes med et valgresultat så skuffende at det demokratiske partiet må bygge seg opp på nytt.

Ingen vet. Ingen har filla peiling akkurat nå. Selv har jeg mest lyst til å gå og legge meg og stå opp når valgresultatet er klart.  

Men det går ikke. Til det er dette valget alt for spennende selvsagt. Og noen må jo skrive om det.

Som sagt, jeg sitter i glasshus. Jeg vet det holder med analyser nå. Det er mer enn nok allerede.

Men jeg klarer ikke å la være!

Kvinnen Trump ikke våger røre



Valgkampen har i det siste, som vanlig, handlet mest om Trump. Nylig har gamle opptak fortalte oss noe vi har visst veldig lenge. Donald Trump ser på seg selv som guds gave til kvinnen. De kvinnene innenfor hans radius som ikke har forstått det, lever i konstant fare for å få en hånd både her og der. Selv hevder han at ingen mann har større respekt for kvinner enn han selv. Han om det.

Trump skryter gjerne av sin strategi som "counterpuncher", en som alltid slår umiddelbart tilbake når noen prøver seg. Og alltid litt hardere. Listen over politikere, journalister og andre som har fått kjenne Trumps vrede er lang. Og det spiller ingen rolle om utfordreren er kjent eller ukjent, viktig eller uviktig, demokrat eller republikaner, alle skal merke at man ikke pirker borti Trump uten å få en nesestyver tilbake.

Men det er en kvinne Trump ikke har våget å røre. Selv om hun nå har gitt ham et presist verbalt spark i genitaliene.

Michelle Obama.

FLOTUS, First Lady of the United States, har tålmodig og klokt bygget seg en plattform for de sakene som hun brenner for. Innenfor rammen av det som er mulig for presidentens kone. Utdanning er en av Michelle Obamas mange hjertesaker sammen med kampen for bedre ernæring og mot overvekt hos barn.

Over tid har hun også vokst som taler, og mange mener at hennes tale var den aller beste på demokratenes landsmøte i sommer. Hun har en annen talestil enn sin mann. Mer direkte, men på mange måter like effektiv. Og hun leverer med en oppriktighet som få evner.

Sist torsdag tok hun i en tale et kraftfullt oppgjør med Donald Trump. Hun nevnte ikke hans navn en eneste gang, men ingen tvilte på hvem hun snakket om da hun blant annet sa: "A candidate for president of the United States has bragged about sexually assaulting women. Let's be very clear: Strong men, strong men - men who are truly role models - don't need to put down women to make themselves to feel powerful."

Hadde dette vært omtrent hvem som helst andre enn Michelle Obama, hadde Trump spydd eder og galle på Twitter og ethvert talkshow han tok seg tid til å delta på.

Men nå holder han klokelig kjeft.

Grunnen er at Michelle Obama evnet å løfte dette ut av politikken. Hun gjorde det til noe personlig, hun snakket som mor og kvinne. Hun artikulerte det slik at det traff kvinner (og menn) på tvers av partilinjene. Det er briljant retorikk, og fordi det er det fremstår 100 prosent ektefølt, blir det vanskelig å angripe. Og med den standingen hun nå har blant amerikanerne, med en "approval rating" på solide 64 prosent, blir det tilnærmet umulig.

Men Trump kommer ikke til å følge Michelle Obamas råd om å dempe seg. Tvert imot tror jeg. Det er nå få dager til valget og Trump er på defensiven på meningsmålingene. Han kommer nok bare til å spytte i alle retninger, og ikke minst fortsette å hamre løs på Hillary Clinton som en korrupt, skruppelløs og komplett udugelig kandidat.

Godt det snart er over egentlig.

 

 

 

Følg min kanal om norsk og amerikansk politikk, House of Simen, på YouTube og Facebook:

https://www.youtube.com/channel/UCjWRj3mmOU9m0xbXN6sTnCQ
www.facebook.com/houseofsimen

Mandag avgjøres presidentkampen

Mandag kveld amerikansk tid braker Hillary Clinton og Donald Trump sammen på scenen. Det er klart for den første debatten. Alt tyder på at det kommer til å bli den mest sette politiske debatten noen sinne. Rekorden er fra 1980, da 80,6 millioner fulgte debatten mellom Jimmy Carter og Ronald Reagan.

Selv om forskerne er uenige om hvor viktige disse debattene er for det endelige utfallet, forbereder kandidatene, og store deler av media, seg som om det står om liv og død.

Det er ingen tvil om at debatten denne gangen er viktigst for Clinton. Det er henne det stilles høyest forventninger til. Dette er hennes mulighet til å vise for alle og enhver at hun har den kunnskapen og erfaringen som Trump mangler. Hun er også en langt mer erfaren debattant, og det forventes det at hun kan bruke til sin fordel.

De tre valgte temaene for debatten er «America's Direction», «Achieving Prosperity» og «Securing America». Men kandidatene denne gangen forbereder seg nok ikke så mye på politikken som man ellers pleier.

Ganske enkelt fordi begge kommer til å ha som strategi å forsøke å få den andre ut av fatning. Få den andre til å bli irritert, miste hodet et lite sekund og si noe minneverdig, men ikke nødvendigvis klokt.

Trump kommer til å male på med at Clintons politiske karriere har vært en vandrende katastrofe, at hun ikke er til å stole på og at hun har brukt posisjonene til å berike The Clinton Foundation.

Clinton kommer til vise til at Trump på ingen måte er noen vellykket forretningsmann, at han egentlig ikke har noe politisk program og at han er langt mer opptatt av seg selv enn det folket han ønsker å representere.

Debatten kommer nok til å bli underholdende, men jeg er usikker på mye velgerne egentlig kommer til å lære om kandidatenes politikk. Dette blir en kamp om hvem som har de beste svarene på de mange personlige anklagene de kommer til å slynge mot hverandre. Det kommer ikke til å bli vakkert og kommer neppe til å bidra til at amerikanere flest får større tillit til sitt politiske system.

Likevel kan debatten representere begynnelsen til slutten for en av kandidatene. Clinton må overbevise politisk og retorisk for å stoppe den positive trenden Trump har hatt de siste ukene. Trump må vise antydninger til statsmannstakter for å få flere moderate republikanske velgere over på sin side.

Kanskje avgjøres presidentkampen mandag kveld.

Det som er helt sikkert er at det ikke kommer til bli kjedelig.

 

Interessert i norsk og amerikansk politikk? Følg også min nystartede YouTube-kanal "HouseOfSimen"

 

 

3 + 1 grunner til at jeg nå blir en Vlogger



Jeg har lykkes ganske godt som blogger. OK, det må være lov å komme med litt selvskryt i en sådan stund. Man kommer liksom ingen vei som blogger om man sitter med hendene i lua.

Mitt absolutt viktigste suksesskriterium er et nært og godt samarbeid med Nettavisen. Alle mine innlegg om den amerikanske presidentvalgkampen har vært på forsiden av Nettavisen og hver seg hatt mellom 3 000 og 15 000 lesere. Som min datter Louise ville sagt det: «det er kult!»

Og nå har jeg altså bestemt meg for å ta det til neste nivå og bli en videoblogger. Det kan selvsagt bli en gigantisk flopp, men man kan ikke la seg styre av frykten for å feile.

Her er hvorfor jeg kanskje kan få noen seere, tross alt:

  1. Video er fremtiden

Man fremstår neppe som noe orakel når påstår at video er fremtiden. Det er drevet av oss som konsumenter, men også av gigantene Facebook, Google og andre.

Financial Times rapporterte 30. juli følgende fra Facebook?s kvartalspresentasjon: «Mr. Zuckerberg said this week that Facebook was remaking all its apps and services with video in mind, and suggested that in about five years video may be the main way users want to communicate, socialise and be entertained.? Noen vil sikkert spå at det vil gå raskere enn fem år.

På YouTube i dag er det grovt tre kategorier som lykkes med egne kanaler: gamere, artister og komikere. Hovedmålgruppen er i alderen 16-25 år. 

Jeg er helt overbevist om at det kommer til å forandre seg og at flere kategorier og flere målgrupper vil komme til. Jeg er nok litt tidlig ute, men det gir meg ro til å prøve og feile litt. Det kommer garantert til å bli mye feiling.

  1. Tradisjonelle medier prioriterer ikke politikk

Norske medier står midt i en enorm omstilling og må kutte kostnader i et tempo og et omfang som ryster i grunnvollene. Dette rammer også, i noen tilfeller særlig, de politiske avdelingene. Stadig færre holder seg nå med journalister som løpende kan følge det indre livet i regjeringen og på stortinget. Det blir for dyrt og politikk er sjelden noen klikkvinner. På TV er det nesten ingen politiske debattprogrammer igjen.

Dette åpner for andre som finner nye måter å dekke politikk på. Fordi politikerne får færre muligheter til synlighet i tradisjonelle medier, tror jeg også de vil være nysgjerrige på slike som meg.

  1. Må finne nye måter å kommunisere politikk på

Mitt konsept heter «House of Simen - Politikk på 7 minutter». Her ligger det flere løfter til seerne. Blant annet at gjestene kommer «hjem» til meg, og at ingen av programmene skal overstige 7 minutter. Gjerne kortere, men aldri lengre. Syv minutter er leeeenge.

Det er heller ikke tilfeldig at jeg har med navnet mitt. Dette blir en videreførelse av bloggen. Jeg skal ikke leke journalist med alt det medfører. Jeg er mitt tabloide jeg, har mine meninger og kommer til å ta opp temaer som opptar meg. Akkurat som på dagens blogg. 

MEN skal jeg lykkes må jeg utnytte mulighetene som video gir. Å se en person snakke inn i en skjerm er i utgangspunktet K J E D E L I G. Jeg har mange tanker om hvordan man kan visualisere politikk på måter du ikke ser på TV i dag uten at det blir teit. Dette skal være en politisk kanal, ikke et underholdningsprogram med politikere.

Det er også viktig for meg at politikerne skal vite at dette handler om å diskutere politikk på en tydelig og lettfattelig, men likevel grundig måte. Med glimt i øyet selvsagt. Jeg kommer til å forsøke å forstå folk, ikke å ta dem.

Også har jeg lyst til å se om jeg kan få det til

Jada, det ligger også en lyst til å få det til selvsagt. Det er mange som har bedre forutsetninger enn meg for å lykkes med dette, men med hardt og tålmodig arbeid kan man komme langt.

Tanken har modnet over et par år. Siden jeg ikke får det ut av hodet har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre et forsøk.

Allerede nå kan du følge #houseofsimen på Facebook, Twitter, Instagram og Snapchat. Og det du så helt øverst var min blodferske logo.

Send meg forslag på hvem jeg bør invitere og hvilke saker jeg bør ta opp.

Kjør debatt!

Det er i ferd med å glippe for Hillary

Presidentkandidater får ofte et byks på meningsmålingene umiddelbart etter sitt eget konvent. Slik sett er det ingen stor overraskelse at Donald Trump kan slå i bordet med rekordoppslutning akkurat nå.  Likevel, om man graver seg litt ned i tallene, er det ingen tvil om at Trump virkelig er i ferd med å feste grepet.

Kort sagt, republikanernes konvent i Cleveland forrige uke var en suksess for Trump. Særlig har Trump styrket seg blant uavhengig velgere. I følge CNN sier 43 prosent av disse «independents» at det nå er mer sannsynlig at de vil stemme på Trump. Han har også styrket seg ytterligere i sin kjernemålgruppe, hvite velgere med lite eller ingen videregående utdannelse. Hele 62 prosent av disse støtter nå Trump. Før konventet var det 51 prosent.  

Selv Trumps kone, som holdt en tale som kun vil bli husket for at den inneholdt formuleringer som hun hadde rappet, har gjort et voldsomt hopp. 43 prosent sier nå at de har et godt inntrykk av henne, opp fra 27 prosent.

Alle piler peker riktig vei for tiden.

Denne uken er det Hillary Clintons tur når demokratene holder sitt konvent i Philadelphia. Hun sliter. Big Time.

Formidable 68 prosent av amerikanske velgere er nå enige i at «Clinton is not honest and trustworthy». I følge CNN har andelen som ikke stoler på henne aldri vært større.

På papiret er Clinton kanskje den mest kvalifiserte presidentkandidaten noen gang. Men det hjelper jo ikke når folk ikke stoler på deg.

I tillegg har hun et annet problem. Hun driver en moderne, massiv og velorganisert valgkamp. Samtidig fremstår den på et vis ganske tradisjonell, selv om Trump med all mulig tydelighet viser at det er det utradisjonelle som er på moten i år.  

De politiske tyngdelovene er for øyeblikket opphevet, men Clinton durer på som hun alltid har gjort.

Jeg tror det er på tide at Clinton overrasker, og da mener jeg ikke med en ny skandale. De har hun nok av. Jeg mener at hun overrasker med utspill, angrep eller politiske forslag som bryter med det forventede. Noe som gjør henne mindre forutsigbar og således langt farligere for Trump.

Amerikanske velgere kjenner Hillary og vet hva hun står for på godt og vondt. De vet hun er erfaren, hardtarbeidende og at hun, i motsetning til Trump, setter seg inn i sakene før hun konkluderer. Nå tror jeg de ønsker å se en ny side av henne. Et tydelig signal som viser velgerne at hun har forstått at mange er sinte på og frustrerte over på den politiske eliten i Washington.

Denne uken er hennes store mulighet til nettopp det.

Ellers blir det Trump-bonanza.

Det haster nå. Det er i ferd med å glippe for Hillary.

hits